Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv


Arkiv for kategorien 'Graviditet'

Det er ikke alt her i verden man kan planlegge, såpass har jeg skjønt. Og fødsel er definitivt en av disse tingene. Det var jeg jo også klar over på forhånd så jeg la aldri mange planer, nettopp for å gjøre det enklere for meg selv dersom uforutsette ting skulle skje underveis. Likevel er det noen valg man kan ta. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville føde så naturlig som mulig og at jeg absolutt ikke ville ha epidural. Jeg ønsket lystgass og snakket også med jordmor om dette, i tillegg til at jeg så for meg badekar som smertelindring. Dette var det jeg hadde av planer gjennom hele svangerskapet.

To uker før termin sluttet min jordmor, og jeg måtte få ny. Hun kunne derimot fortelle meg at lystgass ikke var et tilbud på Ullevål hvor jeg hadde fødeplass. Så da gikk jo den ene planen jeg hadde i vasken, rett før jeg skulle føde. Da ble jeg ganske stresset og litt redd faktisk, og måtte omstille hodet ganske mye. Så da stod jeg igjen med badekaret da, og var forberedt på å sloss hardt for det, ettersom Ullevål kun har en fødestue med badekar.

__________________________________________________________________________________________________

Du bestemte deg for at det var på tide å møte mamma og pappa dagen før termin, nemlig torsdag 04. februar 2016. Allerede da var du ganske punktlig av deg, og dersom alt hadde gått som det skulle hadde du etter all sannsynlighet sett verdens lys for første gang nettopp på termindatoen. Jeg hadde vært fødeklar i flere uker allerede og gikk bare utålmodig å ventet på deg.   Onsdag 03. februar snakket jeg med din tante Mia, og hun sa hun hadde på følelsen at det kom til å skje noe snart. Det var derimot ingen tegn som viste at du snart hadde tenkt deg ut, så jeg forberedte meg på å gå en stund over termin.

Torsdag 04. februar klokken 11 hadde jeg en siste jordmortime, og pappa ble hjemme denne dagen for å kunne bli med meg. Han nevnte at det egentlig var en fin dag for deg å komme, siden han tok seg fri og det snart var helg. Jeg derimot var nærmest overbevist om at du lot vente på deg. Vi møtte til jordmortime, testet det ene og det andre, og fikk konstatert at hodet var godt plassert i bekkenet, med at det fortatt ikke var helt festet, så vi fikk beskjed om at det nok bare var å smøre seg med tålmodighet. Etter timen tok vi en rask tur til Storo for noen siste innkjøp, blant annet en ny fødebag da den vi hadde var litt for liten.

Vi kom hjem rundt 13.40 og jeg priset meg lykkelig over at vannet mitt ikke ikke hadde gått mens vi var ute blant folk, som jeg hadde hatt x antall mareritt om. Så ringte din farmor og lurte på om det snart var noe på gang, det hadde nemlig passet henne fint siden hun hadde fri påfølgende fredag. Hun var altså den tredje som mente at dette var dagen, men jeg måtte dessverre skuffe henne og si som jordmor hadde sagt, her er det bare å smøre seg med tålmodighet. Jeg la på, reiste meg fra sofaen og ble med det veldig våt. Jeg trodde jeg tisset på meg, det hadde nemlig skjedd en gang eller to allerede. Men det fortsatte bare å komme væske selv om jeg knep igjen, og i det jeg satte meg på toalettet hørte både pappa og jeg et godt splasj, det var ikke lenger noen tvil. Vannet hadde gått. Dette var altså dagen. Dette var dagen vi endelig skulle få møte deg, vår etterlengtede lille prinsesse.

Fødsel1

Med ett virket alt plutselig veldig brått og surrealistisk. Var det virkelig? Det kunne det jo ikke være. Jeg klarte ikke helt å ta det innover meg at det var nå det skulle skje. Jeg fortsatte bare å småle og si til pappa at jeg sikkert bare hadde tisset på meg, til tross for at jeg visste at realiteten var en helt annen, ettersom jeg fortsatt satt på toalettet mens det fosset vann ut. Jeg forsøkte flere ganger å tørke meg og ta på et bind, men det var gjennomvått før jeg rakk å reise meg så jeg måtte bare gi opp. Løsningen ble et håndkle mellom beina mens vi pakket tingene over i den nye fødebagen og fant frem det siste. Så var håndkleet gjennomvått og jeg sendte pappa opp på butikken for å kjøpe større og tykkere bind mens jeg ble sittende på toalettet. Nå hadde jeg hatt tre sammentrekninger, på styrke med litt sterke mensensmerter. Vi ringte føden, og fikk beskjed om at vi måtte komme inn på sjekk med en gang siden hodet ikke var festet og i frykt for at navlesnoren skulle komme, men at vi etter all sannsynlighet kunne reise hjem igjen etterpå. Jeg tenkte vi kunne ta bussen bort til sykehuset, men med tanke på menge vann som fortsatte å komme måtte vi bestille en taxi. Klokken 15.20 ankom vi Ullevål og jeg var sjeleglad for at jeg ikke hadde oversvømt taxien. Da vi gikk inn dørene på sykehuset var det som om vannet mitt gikk helt på nytt med enda et digert splash, og det rant vann nedover beina mine. Den grå tightsen jeg hadde på meg ble raskt noe mørkere, og det rant vann etter meg hele veien. Ingen tvil om hva som skjedde her nei, og jeg fikk et par medfølende smil på vei inn til føde-gyn mottaket. 

Klokken 15.30 ble vi tatt inn til et undersøkelsesrom hvor jordmor kjente etter hodet i bekkenet. Hun syntes det var veldig vanskelig å kjenne, og fant liksom ikke hodet. Hun hentet ei jordmor til, men hun hadde samme problem. De trykte og klemte og var ganske hardhendte, men de kunne altså ikke kjenne hodet. Det kom ei fødende til inn i undersøkelsesavdelingen så pappa ble dessverre sendt ut for å vente litt, mens jeg ble koblet til en ctg-scanner. Slik ble jeg liggende i omtrent en halv time, før jeg ble tatt med inn på et nytt rom for ultralyd slik at de bedre kunne forstå hvordan du lå inni magen der. Fortsatt ingen hell, og ingen av jordmødrene fant hodet ditt i bekkenet, så nå begynte de å snakke om at du kanskje lå med hodet opp, altså at du lå i seteleie. Da begynte jeg å bli litt redd. De mente fortsatt det var litt rart, ettersom de ikke så en tydelig rumpe på ultralyd heller, så jeg tullet med at du kanskje hadde to hoder. Da måtte alle le litt. Da klokken nærmet seg 16.30 kalte de inn en tredje jordmor, og hun også slet med å kjenne hvordan du lå, men konkluderte med at du mest sannsynlig lå i seteleie, så da booket de en lege for nærmere undersøkelse.

Klokken 17 fikk vi komme inn til legen. Hun kjente etter hodet og konkluderte relativt raskt med at det var den lille søte rumpa di som lå i bekkenet, så her ble det setefødsel. Jeg forholdt meg ganske rolig, men inni meg var jeg egentlig livredd. Man hører så mange skrekkhistorier, så jeg var overbevist om at setefødsel var så mye verre og helt forferdelig. Så ja jeg var redd. Veldig redd. Redd for hvordan det skulle gå med deg, og redd for om jeg kom til å klare dette. I tillegg begynte legen å snakke om epidural som om det var en selvfølge, noe det tydeligvis var ved setefødsler. I alle fall sterkt anbefalt. Det gjorde ikke akkurat situasjonen noe enklere for meg, da det var den ene tingen jeg hadde bestemt meg for å klare meg uten. Men nå var jeg altså nødt til å i alle fall revurdere det, og det ble veldig mange uforutsette hendelser på en gang, så på dette tidspunktet ønsket jeg bare å utsette det hele en dag eller to slik at jeg kunne forberede meg litt. Men det gikk jo selvfølgelig ikke. På dette tidspunktet hadde jeg kanskje hatt 3-4 rier, og nå begynte de å dra seg kraftig til i styrke, så da var pappaen din veldig god å lene seg inntil når de tok i. Legen skulle nå undersøke meg nedentil og sjekke åpningen, og den var allerede 4 cm så da var det bare å booke en fødestue for jeg var altså i aktiv fødsel. Så det var bare et par sammentrekninger og et par svake rier som skulle til før den første fasen var over, noe vi var forberedt på at kom til å ta opp mot et døgn som vi hadde fått beskjed om at var vanlig.

Jeg var da raskt ute med å be om å få fødestuen med badekar, men der måtte de dessverre skuffe meg. Siden du lå i seteleie måtte jeg ha strengere overvåkning underveis, og med alle ledningene det medførte var ikke lenger badekar aktuelt for min del, til min største skuffelse. Altså, var det i det hele tatt noe som skulle gå som jeg hadde sett for meg? Tydeligvis ikke, for verre skulle det bli. Klokken 17.30 var vi oppe på fødestuen, og hvilken fødestue tror du mamma fikk? Jo det var den med badekar det. Så da lå jeg der da, med riene mine som stadig ble sterkere og vondere, og så på det badekaret som jeg så gjerne skulle vært oppi.

Fødsel3

Jeg fikk raskt kledd av meg de gjennomvåte klærne mine selv, og fikk på meg en tørr sykehusskjorte. Litt over klokken 18 kom en sykepleier inn for å sette venekanyler i begge hendene mine, i tilfelle det skulle skje noe underveis slik at vi måtte hasteoperere. Jeg tenkte at nå måtte jeg da ha fått min del uforutsett i løpet av denne fødselen, og krysset alt jeg hadde for at jeg skulle slippe keisersnitt. Jeg var veldig redd for nettopp det, nemlig. Nå som vi var godt installert på fødestuen måtte jeg sende pappa hjem en tur for å hente fødebagen. Den hadde vi jo ikke tatt med, siden vi trodde vi kom til å bli sendt hjem igjen. Jeg benyttet anledningen til å ringe din morfar for å informere om hva som var på gang, og det var slett ingen enkel jobb å snakke i telefonen mens man jobbet seg gjennom flere rier i stadig økende styrke. Litt før klokken 19 var pappa tilbake på sykehuset igjen, og nå måtte jeg ta stilling til om jeg skulle ha epidural eller ikke. På dette tidspunktet var det så mye som ikke hadde gått min vei, i tillegg var riene nå så forferdelig vonde at jeg var overbevist om at jeg kom til å dø hvis de ble stort verre, så jeg bestemte meg for å følge legenes råd og ta epidural.

Litt over 19 kom anestesilegen inn for å sette epiduralen. Planen var å sette den mellom to rier, så da jeg akkurat var ferdig med en satte han i gang. Problemet var bare at nå skulle jeg få to veldig tette, og forferdelig vonde rier, så han endte med å måtte sette epiduralen midt i den verste rien. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, det var så ubeskrivelig vondt, og jeg måtte bare sitte der uten å røre meg til legen var ferdig. Men da hadde jeg altså også hatt den verste rien, for epiduralen virket raskt. Frem til nå hadde jeg hatt smertene hovedsakelig i korsryggen, og det var en type smerte som for meg virket fjern fra fødsel, som har med magen å gjøre, så det var en lite konstruktiv smerte. Etter epiduralen kjente jeg derimot ingenting i ryggen lenger, og kjente det nå i magen, men kun som svake mensensmerter. Så jeg angret ikke et sekund på valget jeg tok. Nå klarte jeg å slappe litt av igjen, og det var på tide med litt mat. Det ble Rett i koppen potetmos, nam!

Fødsel2

Du hadde det veldig bra i magen og hadde jevn og fin puls, og nå hadde jeg det egentlig ganske bra igjen også, ettersom smertene hadde avtatt såpass. Jeg var derimot veldig klar på at jeg ikke ønsket så stor dose med epidural at jeg ble helt bedøvet, jeg ville fortsatt kjenne riene slik at jeg kunne jobbe med de, og det fungerte veldig bra. Riene fortsatte å øke litt i styrke, men det var nå på en helt annen måte, dette var en konstruktiv smerte, og den var på ingen måte like intens. Klokken 21 var det på tide å sjekke åpningen igjen, den var nå omtrent 7 cm så dette gikk jo mye raskere enn jeg hadde trodd og sett for meg. Jordmor kjente nå tydelig de små tærne dine der inne, så du var på vei ned. Tenk, nå begynte det virkelig å nærme seg. Nå var det bare tre små cm igjen til utdrivningsfasen. Nå skulle vi snart få møte deg.

Jeg lå lenge i senga, men etter hvert måtte jeg opp å gå litt og la tyngdekraften jobbe, og prekestolen var da god å støtte seg til. Så jeg stod litt der og vrikket med rumpa, mens pappa løp på butikken for å kjøpe sjokolade og iste. Tiden gikk, og riene økte litt og litt i styrke, og da klokken nærmet seg 23 var de ganske vonde igjen.

Fødsel4

Litt etter 23 var det også på tide å sjekke åpning på nytt, og da oppdaget jordmor at navlesnora var på vei ut. Dette var veldig dårlig nytt. Det betød at jeg ikke fikk føde vanlig, nå ble det hastekeisersnitt. Min største frykt. Jordmor tilkalte legen, og rommet fylte seg raskt opp. Jeg ble lagt helt flatt i senga for å unngå at du og navlesnora kom lenger ned og ut. Nå gikk det fra at legene snakket til meg, til at de snakket over meg, for nå måtte ting skje fort. Jeg var livredd og begynte å gråte. Jeg hadde mistet kontrollen fullstendig, og det hele var veldig skremmende. Klokken 23.20 ble jeg trillet avgårde mot operasjons-stua, legene løp i gangene og alt jeg så var lysene i taket mens tårene trillet og jeg var redd for at pappa skulle bli borte for meg og at han ikke skulle få være med inn. Jeg var også kjemperedd for ikke å få være våken, og klarte ikke å slutte å gråte. Pappa fikk heldigvis klær han måtte kle på seg på vei opp så han kunne bli med inn under inngrepet.

Da var jeg spesielt glad for at jeg hadde takket ja til epidural, for nå fikk jeg bare litt ekstra smertestillende for inngrepet. Hvis ikke hadde de måttet legge meg i full narkose, og da hadde jeg nok knekt helt sammen. Jeg følte allerede at jeg var snytt for fødsel, og var veldig lei meg på grunn av dette, så nå var det veldig viktig for meg at jeg fikk være våken og tilstede når de forløste deg slik at jeg kunne se deg og føle deg med en gang. Det gikk ikke lang tid før du var ute, men når jeg lå der føltes det som en hel evighet. De testet flere ganger om jeg var bedøvet nok, men til slutt måtte de bare åpne og få deg ut, og det var så forferdelig vondt og ubehagelig. Det føltes som om de maltrakterte organene mine og virkelig sloss inni magen min. Grusomt. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor noen ønsker keisersnitt. Klarer ikke i min villeste fantasi å forstå det. Klokken 23.43 fortalte de meg at du var ute, men jeg kunne ikke høre deg, du gråt ikke, så jeg ble med en gang kjemperedd for at noe var galt. Men like etterpå kom de bort til meg med deg så jeg fikk se deg og ta på deg, og jeg kjente at jeg var så lettet og utrolig, utrolig lykkelig. Plutselig var smertene helt glemt, og det eneste jeg klarte å tenke på var deg. Endelig var du her, kjære lille Linde <3 

Linde1

De tok deg med ut for å vaske deg, veie deg og kle på deg mens jeg ble sydd sammen igjen. Pappa satt med meg til jeg var ferdig og ble sendt til «oppvåkning», noe som var veldig frustrerende siden jeg jo var våken. Jeg ville jo bare være sammen med deg. Jeg var utrolig lei meg for at jeg gikk glipp av den første tiden sammen med deg. Jeg hadde sett for meg så mange ganger at jeg skulle få deg opp på brystet mitt med en gang og gledet meg sånn til det, så jeg følte virkelig at kroppen min sviktet meg.  Jeg måtte ligge alene i et mørkt rom til klokken var godt over 02 før de kom inn til meg med deg igjen. Heldigvis fikk du være sammen med pappa i mellomtiden, men jeg var så lei meg, og synes fortsatt det er veldig vondt og sårt å tenke på at jeg gikk glipp av den første tiden med deg. Uansett, det viktigste er at alt gikk bra med både deg og meg, og du har gjort oss til de lykkeligste foreldrene i verden. I dag blir du tre uker gammel, og du beriker livet vårt hver eneste dag. Vi elsker deg så ubeskrivelig høyt <3

– Charlotte

Linde8

Nå har vi vært en veldig lykkelig liten familie på tre i litt over en uke. Vår lille prinsesse Linde Olivia bestemte seg for å komme til verden torsdag 04 februar klokken 23.43, et drøyt kvarter før termin, så punktlig kan vi kalle henne allerede. Med sine 52 cm og 3650 gram var hun selvfølgelig helt perfekt, og vi er så stolte.

Linde1

Fødselen gikk fint etter omstendighetene, til tross for litt mange uforutsette utfordringer underveis, men alle har det veldig bra og vi er så utrolige lykkelige og forelsket. Vi nyter hver dag sammen med det nye midtpunktet i livet vårt, som er en helt fantastisk snill og tålmodig baby. Vi føler oss så utrolig heldige.

Linde3

Vi fikk reise hjem fra sykehuset mandag 08 februar. Hentesettet vi i utgangspunktet hadde pakket med var dessverre for stort, men vi var så heldige at ei venninne av meg som var innom på barselbesøk hadde strikket en annet sett som passet perfekt.

Linde7

Linde6

– Charlotte

Det er ustyrlig mange måter å finne ut om man kanskje kan være gravid på. Du kan ta en test eller gå til legen, eller du kan rett og slett sjekke om noen av punktene listet opp under passer. Hvis du kan krysse av ett eller flere av disse punktene er du mest sannsynlig gravid.

Gravidmage

… når du legger deg klokken 20.30 en lørdagskveld.

… når du i det ene øyeblikket har det så gøy at kan le til du ramler av stolen, og du i det andre øyeblikket hulker mens tårene renner nedover bollekinna, og du ikke kan svare den forskrekka kjæresten din på hvorfor.

… når du irriterer deg over at kjæresten din puster for høyt, eller spiser maten sin på feil måte og du kan finne på å gi han beskjed om at han kan gå å sette seg et annet sted hvis han ikke klarer å ta seg sammen.

… når du vet du bare kan bli sittende på do til du har tisset to ganger. Ellers må du bare tilbake om ti minutter uansett, så da kan du like godt bare vente der og spare miljøet for en runde med papir.

… når du ikke lenger har kontroll på om du er nybarbert der nede eller ikke. Det er jo umulig å se. Så det er like greit å slutte å bry seg først som sist, for om du skulle oppdage at det er en stund siden sist, så får du ikke gjort noe med det selv uansett.

… når du begynner å gråte fordi du oppdager at det er tomt for makrell i tomat i kjøleskapet når du hadde bestemt deg for at det var det du ville ha.

… når du skal snu deg i senga og må ta pause halvveis.

Gravidfotografering

… når du må ha hjelp til å ta på deg en sokk, og bare tanken på tunge vintersko gjør at du heller velger en aktivitet som ikke krever å ta av eller på disse skoene.

… når du mister noe du egentlig trenger på gulvet, men bare dytter det bort i et hjørne med foten og venter til kjæresten kommer hjem, eller du hører han roper fra et annet rom at han straks kommer for å hjelpe deg å plukke det opp.

… når du slutter å gå, og begynner å vagge og alle kan se på mils avstand at det er du som kommer.

… når vilt fremmede mennesker, og bekjente for den saks skyld, plutselig tror det er greit å spørre hvor mange kilo du har lagt på deg den siste måneden eller hvor mange strekkmerker du har fått, og alt av intimgrenser forsvinner og magen blir allemannseie.

… når den 24 år gamle innovernavlen din plutselig stikker utover. Da er det ikke lenger noen tvil.

– Charlotte

Altså, når man aldri har vært igjennom en spesiell hendelse tidligere er det slett ikke så lett å vite hva man trenger den første gangen. Nå tenker jeg altså på min forestående fødsel, og hva jeg virkelig trenger å ha med meg. Alle svangerskapsbøker har jo relativt like lister over det mest essensielle, og så kan man jo alltids bare google hva toppbloggerne har hatt med seg, så en god pekepinn får man jo fort. Men så har jo alle forskjellige behov da, så til syvende og sist må man vel bare stole på seg selv og pakke med seg det man tror man selv får bruk for.

TIL MOR:

Fødebagen1

Jeg hater å fryse på beina og bruker ullsokker stort sett hele året, så de må selvfølgelig med. I tillegg til myke og behagelige tøfler som var såpass billige at de fint kan kastes etter oppholdet. Jeg har ikke behov for å ta med meg så mange sykehusbasselusker hjem. Jeg har skjønt såpass at det er store, myke og behagelige klær som gjelder så jeg har med to nye joggedresser, som også er enkle å amme i, i tillegg til en ammesinglett. Jeg har også pakket med en god cardigan i ull, og en myk morgenkåpe. Hjemreiseantrekk blir bare strømpebukse og en enkel svart tøykjole.

Fødebagen2

Av annet har jeg pakket med store gode truser til bruk etter sykehustruseperioden er over, og litt romslige ammebher uten spiler. Jeg har også med et litt finere sett med undertøy til hjemreisen (også denne BHen er uten spiler). I tillegg har jeg pakket med ammeinnlegg i både ull, bomull, silke og engangs, så regner med det holder. Jeg har også pakket med salve for såre brystvorter, det har jeg hørt at man trenger, og så et greit utvalg av toalettartikler jeg bruker til vanlig og som lukter godt.

Ja, jeg kommer også til å ha med både sminke og rettetang. Det er greit at man skal føde og bo på et sykehus, men man må vel ikke gå rundt med håret i en dott og føle seg som en slask av den grunn? Jeg kan i alle fall se for meg at jeg vil sette pris på å kunne freshe meg litt opp etter hvert. Og når man er vant til å bruke litt enkel sminke (litt pudder i kinna og mascara) til vanlig, setter man sikkert pris på at man kjenner seg selv igjen etter at man har født også.

TIL BABY:

Fødebagen baby1

Det er jo ikke alltid lett å vite hvor lenge man blir værende på sykehuset, så vi har pakket med ganske godt med klær til lille. Ja, de har klær til babyene på sykehuset, men det er jo stas med noe eget som er nytt og fresht. Vi har med to litt finere sparkebukser i myk velour og en sparkebukse i bomull. Vi har også pakket med et par enkle bodyer og strømpebukse/bukse, samt pyjamas.

Fødebagen5

I tillegg har vi pakket med et helt sett i ull, et par smekker, lue, sokker, klorevotter og en smukk. Vi har på forhånd bestemt oss for at vi ikke ønsker å gi den lille et behov for smukk, og kommer derfor ikke til å pushe smukken, men vi tenker at den kan være kjekk å ha dersom det viser seg at hun har et stort sugebehov.

Fødebagen baby4

Fødebagen baby3

Vi har fått så utrolig mye flott og hjemmestrikket, så vi tar med et nydelig pledd som ei venninne av meg har strikket, og så fikk vi dette nydelige hentesettet til jul av foreldrene til Andreas. Jeg mistenker at det kan bli litt i største laget, men da har hun i alle fall noe å vokse i. Det hadde vært langt verre om det var for lite og vi ikke rakk å bruke det.

Ellers ligger svangerskapspapirer klare, kamera med tomt minnekort og lader, mobillader og diverse snacks til både mor og far. Jeg har helt sikkert glemt noe både til meg selv og babyen, men sykehuset ligger snaue 3 minutter med bil unna hjemme, så i verste fall er det bare å sende noen for å hente det :-)

– Charlotte

God lørdag! Denne helgen kunne ikke kommet på et mer perfekt tidspunkt! En helg er alltid veldig velkommen hos meg, men denne omfavner jeg litt ekstra. Denne uken har vært litt tung, jeg har sovet så forferdelig dårlig og da fører det til redusert energi på dagtid også, for jeg er en sånn person som er veldig avhengig av nok søvn for i det hele tatt å fungere i hverdagen. Og da sjefen min kommenterte at det så ut som om kroppen min var helt tappet for energi i går, skjønte jeg at det var på tide med helg.

Vi hadde derimot litt planer for fredagen. For det første var det jo Black Friday med mengder av tilbud, så vi benyttet sjansen til å få i land noen julegaver. Nå kan vi krysse hele fire stykker av lista, bare resten igjen! Vi er i det minste i gang da, hehe, og det er ikke verst til å være oss. På kvelden hadde vi en date på Latter med Raske Menn, som var veldig vellykket. Det er deilig å komme seg litt ut å gjøre andre ting mens vi enda kan. Neste år blir det ikke akkurat like enkelt med datekvelder uten at det er nøye planlagt, så vi skal prøve å få litt ekstra «oss-tid» disse siste ukene før hverdagen endrer seg :-)

__________________________________________________________________________________________________

Tilbake til overskriften: denne måneden er jeg med i en liten reportasje i siste utgave av BabyDrøm, hvor jeg snakker litt om hva jeg gleder meg mest til etter fødselen :-) Da reportasjen ble gjort var jeg 25 uker på vei, så det er en liten stund siden. I morgen begynner jeg på uke 32 allerede, så nå nærmer det seg virkelig!

Babydrøm1

babydrøm3

babydrøm2

God helg til alle <3

– Charlotte

Nå er jeg i uke 28, som betyr rett over 6 måneder og faktisk siste uke i andre trimester.  Altså, hvor blir tiden av? Jeg synes ukene bare flyr avgårde og jeg kjenner at jeg begynner å bli litt stresset over at tiden går så fort nå. Det er jo så mye som skal være i orden innen den lille melder sin ankomst

På mange måter synes jeg det hele fortsatt er litt uvirkelig, at jeg skal ha en baby. På den annen side så kan det jo ikke bli mer virkelig på dette tidspunktet, jeg begynner jo å bli gigantisk nå. Og 120 kg ekstra på kroppen og en veldig aktiv kick-bokser i magen på ca 35 cm og omtrentlig 1,1 kg, det merkes kan man si. Jeg hadde jo en visjon om at jeg ikke skulle legge på meg såå mye, jeg skulle bare få en stor rund og fin mage, men der tok jeg rimelig feil. De første fem månedene hadde jeg jo ikke mage, men la veldig jevnt på meg på resten av kroppen.

Nå har endelig magen skutt fart, så nå begynner jeg omsider å føle meg skikkelig gravid. Selv om jeg ikke er helt hundre prosent komfortabel med alle de fysiske endringene graviditeten har medført, er det en helt fantastisk følelse å gå gravid og kunne bære frem et barn, og jeg føler meg veldig heldig og priviligert hver eneste dag.

Gravid 6 mnd.

Formen er heldigvis fortsatt på topp, jeg er bare litt mer kortpustet enn vanlig, så jeg krysser alt jeg har for at det fortsetter slik de siste månedene også. Jeg er fortsatt i full jobb og er veldig fornøyd med det, så hverdagen går egentlig akkurat som tidligere. Jeg må bare tenke litt over hvor tungt jeg løfter, og hvordan jeg løfter. Ellers begynner jeg også å merke at jeg er litt mer sliten og «støl» nederst i ryggen etter en hel dag på jobb, så da er varmeflaska veldig god å ha. Bortsett fra det (og den stadige tissetrengtheten) er alt helt topp, og vi gleder oss veldig til å møte lille.

Nå står film på agendan her før middag, så altså bare en rolig avslutning på uken. Håper alle har hatt en fin helg :-)

– Charlotte

Det var en veldig fin solskinsdag i slutten av mai, nærmere bestemt onsdag den 27, at jeg bestemte meg for å ta en test. Så jeg gikk innom apoteket etter jobb. Jeg var omtrent en uke på overtid, og jeg følte egentlig at jeg visste det allerede før jeg tok testen så det var ingen bombe at det var positivt resultat. Selv om jeg også selvfølgelig fikk litt sjokk. På et bitte lite sekund endrer jo hele livet seg, og uansett hvor forberedt man er tror jeg en slik nyhet kommer litt brått på de fleste.

gravid2

Jeg fikk altså en positiv test. Det var ingen supertydelig strek, men jeg tenkte at det var fordi det måtte være ganske tidlig siden det ikke var så alt for lenge siden siste mens, men også at streken var litt svak fordi jeg testet så sent på dagen. Det er jo anbefalt å teste med morgenurinen. Resten av dagen var jeg litt satt ut, og var faktisk veldig glad jeg var alene siden Andreas var på jobb. Da fikk jeg litt orden i hodet mitt selv før jeg skulle bringe nyheten videre. Og så ville jeg jo gjerne overbringe den på en morsom og litt spesiell måte. Så jeg brukte store deler av kvelden min på å finne ut hvordan jeg skulle fortelle han at han skal bli pappa. En slik nyhet fortjener litt ekstra oppmerksomhet, spesielt siden den skal forandre hver eneste dag for resten av livet.

Jeg satt lenge i min lille rosa (jeg så allerede da for meg at jeg skulle bli en jentemamma) boble og var veldig glad, men litt etter litt kom tankene om at «hva hvis det går galt?» Det er jo stor risiko for spontanabort helt frem til uke 12, så jeg følte meg helt tullerusk som turte å glede meg allerede så tidlig og ble plutselig sittende med mange vonde følelser. Og i det øyeblikket var jeg veldig lei for at jeg var alene, da skulle jeg gjort mye for å hatt Andreas ved min side som kunne berolige meg litt.

gravid

Dagen etter gikk jeg innom apoteket igjen og kjøpte fire nye tester. Jeg måtte være litt mer sikker. Og sikker, det ble jeg! Den ene testen etter den andre slo mot meg med positivt resultat, men det var da jeg tok den digitale testen til Clearblue med ukeindikator at jeg ble ordentlig overbevist. Der stod det liksom skrevet svart på hvitt, rett foran meg. Nå var det ikke lenger noen tvil. Jeg var gravid. Jeg skulle ha baby. Vi skulle bli en familie <3

– Charlotte

Jeg var omtrent 3-4 uker på vei da jeg tok en test og fikk bekreftet at jeg var gravid. Jeg hadde hatt det på følelsen en liten stund, på grunn av små ting. En dag jeg nøs fikk jeg en ubehagelig sammentrekning i det jeg antok måtte være livmoren. Og det samme skjedde hver gang etter dette. I tillegg ble jeg plutselig veldig trøtt, så det var lett å tenke at det var noe på gang.

Da jeg var omtrent 6 uker på vei, kom kvalmen snikende. Overhodet ikke noe store seriøse greier, men nok til at det var ubehagelig de gangene jeg opplevde det. Det kunne være sent på kvelden rundt sengetid at jeg følte jeg ikke klarte å legge meg fordi jeg var så kvalm, eller hvis jeg våknet på natten kunne jeg være så kvalm at jeg måtte sette meg opp, eller stå opp for å spise noe salt for å bli kvitt kvalmen. Rundt uke 9-10 ble jeg derimot helt kvitt denne milde formen for svangerskapskvalme, og har vært heldig siden.

Ultralyd uke 13Ultralyd uke 13

Så fort man blir gravid er det veldig lett å lese litt for mye i diverse forum på internett (noe som slett ikke anbefales), og der finnes det stort sett skrekkhistorier og dystre statistikker. De første månedene var jeg overbevist om at jeg kom til å miste, fordi det stod jo på internett at de fleste gjør det. Så jeg turte jo i alle fall ikke å trene, i frykt for å provosere frem en spontanabort. Så vi var på tidlig ultralyd først i uke 6 for å forsikre oss om at det var liv (det eneste vi så var omtrent et bankende hjerte), og så i uke 13 for å forsikre oss om at det fortsatt var liv. Og da fikk vi se at vi venter en liten alien. Jeg ble mye roligere først etter at jeg hadde vært på kontroll hos fastlegen som kunne fortelle at jeg på ingen måte er i noen risikogruppe, og at spontanabort som oftest er kroppens måte å ordne opp i noe som allerede er galt, og i utgangspunktet ikke er noe man kan påvirke. Men det tok altså omtrent tre måneder før jeg var på SATS igjen, men jogging holder jeg meg fortsatt unna. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg gjør det bare ikke.

Jeg var overbevist om at jeg kom til å få lyst på de merkeligste ting i svangerskapet, for det også stod jo på internett at man gjør, så selvfølgelig skulle jeg bare vente på min crazy craving. Men enn så lenge har den uteblitt, hehe. Den største forskjellen jeg merket var at jeg hadde større behov for salt mat, både naturlig salte matretter, men også salt på omtrent alt annet. Dette kom ganske tidlig i svangerskapet og henger fortsatt ved. Ellers har jeg cravet etter leskende frukter, så honningmelon og vannmelon har vært mine beste venner i hele sommer. Dette har avtatt litt nå, men jeg kunne spise en hel melon til kvelds hver dag i ukesvis.

Gravid uke 20..Uke 20

Trøttheten var lenge min tyngste ballast i svangerskapet, hvis man i det hele tatt kan kalle det det. Jeg ble som sagt veldig trøtt allerede i de første ukene, noe som ble tungt i hverdagen. Jeg som hadde problemer med å sovne før to timer etter jeg hadde lagt meg, fikk plutselig behov for å sove en time på sofaen etter jobb hver dag. I tillegg måtte jeg fortsatt legge meg mellom 20-21 hver kveld, da var jeg nemlig oppbrukt, og jeg sovnet så fort hodet traff puta. Det var et helt nytt liv for meg, og jeg rakk jo ikke stort annet enn å sove, jobbe og spise. Det var kjempekjedelig, og kino kunne vi bare glemme, for jeg sovnet der også. Med munnen åpen. Så jeg gledet meg til jeg skulle runde tre måneder, for da kom trøttheten til å avta fikk jeg beskjed om, så jeg ventet tålmodig. Men det skjedde ingenting. Jeg var trøtt som aldri før, og ikke før for et par uker siden merket jeg at den omsider begynte å avta. Nå føler jeg at jeg er litt mer meg selv igjen, og har mer energi og klarer i alle fall å holde meg våken til klokken 22 i det minste.

Og så dere, har vi vel det svangerskapssymptomet som bare blir være jo nærmere fødsel man kommer. I alle fall for min del. Og det er tissetrengtheten. Herregud så lei jeg er av å tisse! Jeg har alltid syntes at å tisse er en kjip ting å bruke tid på, uansett om det er aldri så deilig å late vannet. Men jeg merket at jeg mye oftere måtte tisse etter et par uker bare, og nå er det så hinsides plagsomt at jeg skulle gjort mye for å slippe. Vi snakker bokstavlig talt toalettbesøk hver eneste time, uten unntak. Hvordan skal dette gå når jeg nærmer meg termin og det er enda mer press på blæra? Jeg må kanskje bare sitte på do å bli servert der, for jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal ha tid til å gjøre noe annet enn å tisse om dette tilspisser seg enda mer.

Alt i alt, har jeg hatt en bra første halvdel, og håper at resten av svangerskapet blir det samme. Det er overhodet ikke noe jeg tar som en selvfølge, men enn så lenge lover det godt :-)

– Charlotte

Dette har vært en spennende dag. Vi har vært på ordinær ultralyd og fått vite kjønnet på den lille. Og som overskriften tilsier er det rosa det kommer til å gå mye i fremover her i huset. Det blir veldig koselig, jeg har alltid sett for meg selv som en jentemamma, og nå blir det slik. Hun er veldig aktiv, og alt så veldig bra ut ellers. To armer, to ben, ti fingre, ti tær, fire hjertekammer, ja alt er heldigvis akkurat som det skal være, så vi er veldig takknemlige og utrolig lykkelige <3

ultralyd

girl

Det hele ble litt mer virkelig i dag, så nå gleder vi oss om mulig enda mer <3 I kveld skal vi på date å feire, og jeg har vært så heldig å få billetter til et rykende ferskt dinnershow så det blir en perfekt avslutning på dagen. Ønsker alle god helg <3

– Charlotte