Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv


Arkiv for kategorien 'Baby'

Den 04. februar 2016 begynte livet. Linde ble født, og vi bega oss ut på en helt ukjent vei uten kart og kompass mot en helt ny fremtid. For et år, og for en reise dette har vært. Tenk at et år kan gå så fort. Jeg klarer ikke helt å forstå at alt som har skjedd, faktisk har skjedd på ekte. Jeg tenker fortsatt at det er surrealistisk at jeg er mamma, at jeg har hatt en baby, og at jeg nå har et småbarn i hus.

Å være forelder er så mye mer givende enn jeg noen gang kunne forestilt meg, samtidig som det er ordentlig skummelt. Man har jo ikke peiling på hva man driver med, man blir bare kastet inn i sine nye roller som det er helt totalt umulig å forberede seg på. Og så gjør det skikkelig, skikkelig vondt å være mamma (og helt sikkert pappa). Jeg er livredd for at hun kanskje kommer til å skade seg, eller bli såret, og at jeg ikke alltid kan være der å beskytte den uskyldige lille babyen min. Glem våkenetter, omgangssyke, og noen andre sitt snørr i munnen din. Det er dette som er det aller verste ved å være forelder – frykten for at det skal skje noe. Noe bitte lite som at hun klemmer fingeren sin og jeg ikke er der for å blåse på, eller noe alvorlig som at noen skader henne, eller at hun blir ordentlig syk. Frykten er der. Hver dag hele året.

Heldigvis overskygger de fantastiske tingene ved å ha barn de negative. For litt over ett år siden visste jeg ikke hva det ville si å ha barn, og i dag vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten den lille solstrålen min.  Jeg har lært så vanvittig mye, og jeg har blitt et bedre menneske på grunn av henne. Det kan ikke beskrives med ord hvor mye glede og lykke man kan føle av å bli forelder. Det må bare oppleves. Jada, jada. Klisjé og alt det der, men det er en grunn til det altså, jeg lover!

Jeg synes det var litt vemodig at Linde bikket ett år. Litt trist egentlig, for det ble liksom et tydelig skille mellom baby og småbarn. Det har jeg gruet meg så lenge til, og utsatt så godt jeg kan. Jeg drøyde helt til for et par uker siden før jeg byttet fra dypvogn til sportvogn for å holde lengst mulig på babyfølelsen, haha. Nå har jo vogna vår en av de lengste dypbagene på markedet, så det gikk helt fint, men når hun hadde fylt ett år og gikk helt på egenhånd var det dags for å bytte. Og nå er jeg veldig klar for å ta fatt på det neste året med Linde. Det er så utrolig mye spennende som skjer i denne perioden. Personligheten er virkelig i ferd med å komme frem, hun er så blid, omsorgsfull og morsom, hun går, hun lærer nye ting hver dag, og hun lærer meg nye ting hver dag. Minimennsket mitt blomstrer, og jeg er så stolt over at jeg har skapt noe så fantastisk.

Lørdag 04. februar 2017 var det dags for ettårs-feiring. Jeg synes det er veldig gøy å planlegge slike tilstelninger, og var godt i gang med nettopp planleggingen allerede lenge før jul. Ikke at det var så mye som skulle planlegges, da vi i hovedsak brukte det samme vi gjorde i dåpen, men jeg ville være ute i god tid, for er det en ting jeg har lært det siste året så er det at stress og baby ikke passer sammen. Overhodet. Selv om bursdagen var litt over the top, tenker jeg at det er helt greit. Det er noe spesielt med den aller første bursdagen, og jeg regner med det blir et begrenset antall bursdager hvor jeg får frie tøyler til å arrangere slik som jeg vil. Allerede til neste år (i alle fall om to år) har hun nok langt sterkere preferanser som helt sikkert kommer til å styre ønsker for bursdagen.

Vi serverte en enkel lunch, trodde vi i alle fall, men det var jo enorme mengder mat igjen, så det ble både frokost og middag dagen etterpå også.

I min familie er det tradisjon at bursdagsbarnet får ei egen kake på ettårs-dagen til å spise å grise med, men det ble altså ingen suksess her i gården. Vi har ei skikkelig byjente som syntes at krem på fingrene var noe skikkelig dritt, så hun ville ikke røre den en gang, plukket bare av noe av frukten, haha. Så hun koste seg med frukten sin hun da, mens vi andre mesket oss med deilige kaker.

Hovedkaka var ei deilig sjokoladekake med sjokolademousse, laget av flinkeste MyBakery – Jessheim. Marsipankaka var ei vanlig bløtekake som farmoren til Linde var så snill å bestille. Pavlovaen var det far selv som stod for, imponerende. 

Linde var så utrolig heldig å få så mange fine gaver som hun kommer til å ha stor glede av. Og de aller fineste gavene synes jeg nok var alle de flotte hjemmestrikka klærne hun fikk. Jeg synes det er så fantastisk fint med strikk, og skulle gjerne ha kledd henne opp i bare det hele året. Jeg har til og med begynt å strikke selv, men jeg har nok et stykke igjen før jeg en gang kan tenke tanken på å produsere noe så flott. Men jeg har begynt på en mini-Skappelgenser da, så får vi se hvordan det går :-)

– Charlotte

Hei! Hallo! I dag har jeg vært ansatt i min nye jobb som mamma i nøyaktig åtte måneder. Altså hvor blir tiden av? Ukene har bare mandager og fredager, og jeg føler at dagen omtrent er over nesten før jeg rekker å stå opp. Og fødte ikke jeg en baby for et par uker siden? Nei altså. Den lille babyen min har blitt ei stor jente som forflytter seg helt utmerket rundt på egen hånd, i hver krink og krok i leiligheten. Så akkurat nå dreier hverdagen seg i hovedsak om å krabbe etter Linde Olivia for å sørge for at hun ikke faller å slår hodet i et eller annet når hun driver å reiser seg opp å klatrer på alt som finnes.

8mndlinde

Dagene etter at Linde Olivia ble født er mer givende, innholdsrike og aktive enn noen gang, men jeg får ikke gjort noen ting, haha. Spesielt ikke nå som hun har fått sånn fart i rumpa. Hvordan rekker nybakte mødre å kose seg med lange frokoster og varme dusjer, stelle negler og hår, trene, ha kvalitetstid med kjæresten, møte venner uten barn, lese alle mamma-bøkene, være oppdatert på siste nummer av Foreldre og Barn, lage ordentlig hjemmelagd middag til både stor og liten, vaske hus, og vaske og brette klær? Jeg rekker ikke noe av dette jeg.

olivia8mnd

Kose meg med frokosten har jeg ikke gjort siden før Linde ble født. Dusje rekker jeg stort sett, men det er inn og ut på 12 sekunder. Det teller nesten ikke som en dusj en gang. Stelle negler? Nå har det blitt oktober, og jeg går fortsatt rundt med gørrstygge neglelakkrester fra midten av august. Hår må stort sett være i hestehale, og på grunn av dette har det blitt så slitt og stygt at jeg i alle fall ikke gidder å ha det løst (det som er igjen. Amming = hårtap). Så jeg må kanskje vurdere å klippe meg. Men når skal jeg gjøre det da? Trene gjorde jeg to ganger i september, og nå er jeg hjemme i permisjon. Hvordan skal jeg få det til når jeg begynner å jobbe igjen? Kvalitetstid med kjæresten er lik null, mer eller mindre. En time i måneden kanskje? Haha. Møte venner uten barn har jeg gjort nøyaktig to ganger på åtte måneder, begge gangene etter at prinsessa har sovnet for kvelden. Bokhylla er full av mamma-bøker, men jeg har ikke lest noe særlig mer enn 15 sider i en, og 12 sider i en annen. Middag har jeg vel nesten sluttet å lage, huff. Føler jeg i alle fall. Fryseren er fylt opp av pizzahorn som stort sett er det jeg tar opp, microtiner og serverer om dagen. Variert kosthold sa du? Hah. I morgen kanskje.

smil

Jeg hadde store ambisjoner for denne permisjonstiden. Jeg skulle lese meg godt opp på rollen som «god mor», og jeg skulle lese mange bøker for min egen underholdnings del også. Jeg skulle skrive mange morsomme og interessante artikler som jeg skulle selge til ulike magasiner. Jeg skulle lære meg å strikke, ordentlig, og jeg skulle brodere ting meg navnet til lillemor. Jeg skulle være flink å fylle ut «boken om meg», men akkurat nå vet jeg ikke helt hvor jeg har lagt den en gang. Jeg har ikke fylt ut en eneste side (men jeg har faktisk vært flink til å notere milepæler og andre viktige og morsomme hendelser på mobilen, så jeg er ikke helt håpløs altså). Jeg må kanskje bare innstille meg på at det meste av dette må legges på is til barna har flyttet ut om noen tiår, så får alt annet jeg tilfeldigvis skulle rekke innimellom slagene være en bonus. Mammalivet er altoppslukende, og jeg har til tider med stor frustrasjon vært nødt til å innse at jeg nå kommer til kort på de fleste områder jeg en gang mestret med glans.

kos2

Men så ser det lille smørblide minimenneske mitt opp på meg med de store blå øynene sine og smiler fra øre til øre, før de små hendene som er fulle av middagsrester tar tak i ansiktet mitt og drar det mot seg for å gi meg en stor, snørrete og ordentlig blaut nuss mens hun holder på å le seg ihjel – da kjenner jeg at jeg har det helt perfekt, og at jeg får gjort absolutt alt det som betyr noe i hverdagen – jeg får tonnevis av kvalitetstid med det beste mennesket som finnes i denne verden. Mammalivet er ingenting annet enn givende fra ende til annen, og jeg elsker hver eneste dag jeg er så privilegert å ha sammen med min nydelige og snille datter. *Håper vi vinner i Eurojackpott snart så permisjonen aldri trenger å ta slutt*

– Charlotte

zara-baby1

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har handlet mer til lillemor på Zara før? Det er jo minst like billig som H&M, Cubus og KapAhl, og kvaliteten er langt bedre. Stoffene de bruker synes å tåle mer, og formene er veldig annerledes enn i de andre kjedebutikkene.

zara-baby2Denne jakken skulle jeg kjøpt i alle størrelser, den er jo til å spise opp!

I de fleste andre småbarnsavdelinger skal alt være så innmari rosa, lilla og sukkersøtt, eller blått, grønt, rått og tøft, og det begynner jeg å bli litt lei av. Zara derimot, har i hovedsak mer nøytrale og naturlige farger som jeg synes er mye finere.

zara-baby21

zara30

Jeg kan jo være ei skikkelig jentejente selv og like å pynte meg med fine plagg innimellom, og jeg liker å pynte lillemor også, så lenge det fungerer praktisk for henne. Men et plagg trenger slett ikke være knall rosa for at det skal være jentete og søtt. Jeg er veldig glad i de duse og gammelrosa fargene også, og synes i grunnen at det er mye finere en knallfargene.

zara-baby20

Jeg fant så mye fint på Zara i forrige uke som jeg gleder meg til å kle prinsessa opp i etter hvert, men jeg kjøpte i ganske store størrelser så disse passer nok ikke før nærmere jul, men tenk så fin hun blir da! Og når vi først snakker om størrelser, så er Zara veldig små i barneklær. Vi må gå opp minst en fra det vi ellers bruker på Linde. Bare et lite tips til andre som eventuelt vurderer å kjøpe eller bestille noe derfra, så dere slipper å måtte gjøre som meg – å bytte hvert eneste plagg, haha.

zara-baby10

– Charlotte

Jeg har alltid vært et skikkelig b-menneske. Jeg liker å sitte oppe litt sent å se på TV (det er jo for det første da alt det som er verdt å se på sendes), og jeg liker å ligge og dra meg om morgenen. Jeg har også alltid vært av de som er ganske avhengig av å få minst åtte timer med søvn for å fungere som normalt, hvis ikke kan jeg bli ganske kjip å være sammen med. Da blir jeg ordentlig morragretten, og det varer som regel hele dagen.

Ei jeg studerte sammen med hadde mildt sagt søvnproblemer, og det var sjelden hun sov mer enn 3-5 timer i løpet av natta, men allikevel var hun alltid sprudlende og smørblid. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi fatte eller forstå hvordan hun klarte det, og hvordan hun kom seg igjennom dagen så bra som hun gjorde. Og der satt jeg å sutret fordi jeg «bare» hadde sovet syv timer. Haha, jeg skulle bare visst. Det skjedde jo ganske ofte at jeg ikke fikk mine åtte timer, og jeg prøvde å oppføre meg pent til tross for dette, men mange ganger satt satt det langt inne altså. Så jeg forsonet meg med at noen mennesker bare trenger mer søvn enn andre, enkelt og greit.

sovn-er-overvurdert2

Da jeg ble mamma i februar var jeg spent på hvordan livet da kom til å bli. Skulle jeg alltid være ei sur megge fordi jeg aldri fikk nok søvn? Jeg var oppriktig redd for dette, men da det ble dags for lite søvn gikk det overraskende mye bedre enn jeg hadde sett for meg. Jeg var heldig de tre første månedene etter at Linde Olivia ble født, da sov hun stort sett hele natten igjennom, og vi stod som regel aldri opp før 10-11 tiden. Så jeg hadde ikke noe å klage på, kan du si. Men så nærmet fire måneder seg, og da er det visst noe som heter utviklingssprang og søvnregressjon. Nettene innebar nå hyppige oppvåkninger, og mer eller mindre konstant nattamming. Dette skulle visst bare være for en periode, men hos oss gikk det aldri ordentlig over, føler jeg. Da mini var omtrentlig seks måneder og det så smått begynte å bli bedre med kun tre-fire oppvåkninger hver natt, smalt det på nytt. Og denne gangen traff det meg ekstremt hardt.

Nå våknet prinsessa gjerne hver bidige halvtime for å spise eller bare for nærhet, og jeg rakk så vidt å sovne igjen før vi var i gang på nytt. Og sånn varte og rakk det i tre uker, mens jeg krysset fingrene hver kveld i håp om at den neste natten skulle bli bedre. Og så kjente jeg to tenner inni munnen til lille. Jeg priset meg overlykkelig, for når tennene kom ordentlig igjennom måtte det vel bli bedre. Tenkte jeg. Nå er lille straks åtte måneder, og det går tregt. I natt gikk det i hovedsak to timer mellom hver oppvåkning, og på det meste tre. Det var en himla bra natt.

Når jeg nå ser tilbake på alle disse månedene med så lite søvn, så skjønner jeg ikke helt hva som har skjedd. Jeg skulle i teorien vært et nervevrak uten like, men alt har jo gått så umåtelig mye bedre enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg har selvfølgelig dager hvor jeg sliter mer, har behov for å legge meg tidligere, eller har litt kortere lunte, men i all hovedsak går jeg ikke rundt å tenker at jeg er trøtt. Jeg har så utrolig mye glede i hverdagen min, så mange smil og så mye latter at det er veldig vanskelig å være sur, og med en veldig aktiv baby som sover lite i løpet av dagen har jeg aldri tid til å føle meg sliten. Når jeg våkner etter ei tung natt og bare føler for å sette hele verden på pause, før jeg ser bort i senga ved siden av og ser inn i to digre øyne som da lyser opp av glede og serverer det største smilet du kan tenke deg – da går det ikke an å gjøre noe annet enn å stå opp og gjøre alt for at det perfekte minimennesket skal få en perfekt dag. Hvem trenger vel søvn da?

sovn-er-overvurdert

På bakgrunn av hvordan jeg kjenner meg selv, skjønner jeg fortsatt ikke helt hvordan jeg klarer meg så bra med kun tre-fire timer søvn. Til tross for hvor håpløs man er, kan man visst bli vant til det meste. Ei i barselgruppa mi sa hun hadde lest noe om at mødre utskiller et hormon som gjør at man takler lite søvn bedre enn man ellers ville gjort, og det tror jeg jammen at det må være noe i, for ellers hadde jeg nok aldri i verden klart dette.

– Charlotte

Når man er gravid og går å venter på å føde, mangler det sjelden velmenende tips og råd og forsikringer om både det ene og det andre. Og hormonell som man er, er det lett å tro på alt man hører. Jeg fikk høre at jeg måtte forberede meg på en tung tid rett etter fødsel, men at det ble bedre når jeg var ferdig med barseltårene, for det var vanlig, det var noe alle gikk igjennom.

barselseng

Jeg var altså overbevist om at barseltårer var noe alle fikk. Jeg var forberedt på at jeg skulle komme til å gråte hysterisk av ingenting. Det var jo det alle gjorde. Det var sånn det skulle være. Og dagen for fødsel kom, og den gikk. Dagen etterpå var jeg veldig nyoperert og fryktelig sliten, og jeg felte vel en tåre, men det var fordi jeg som sagt var så nyoperert og så vidt klarte å snu meg i senga, ikke fordi jeg var overhormonell. Så det var ikke den riktig tåren. Det var bokstavlig talt en barseltåre fordi jeg lå i barselseng, men det var ikke barseltåren(e) alle snakker om. Og dag to, tre, fire og fem kom og gikk uten at jeg så noe til disse berømte barseltårene.

Dag seks gråt jeg litt på kvelden. Nå da, var dette barseltårene? Nei, det var ikke de riktige tårene denne gangen heller. Nå var det fordi puppene mine var så såre av amming at de sprakk og begynte å blø, så jeg gråt av fysisk smerte hver gang jeg måtte amme min stakkars lille uskyldige baby fordi jeg hadde så vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Morgenen etterpå gråt jeg enda mer. Dette måtte da være barseltårer. Jeg hadde jo ingen annen grunn. Men jo, jeg var bare veldig sliten etter en natt uten søvn. På grunn av såre blodpupper måtte jeg håndmelke hele natta. Så det var bare å vente videre på barseltårene. For de måtte jo komme, alle sa jo det.

Linde6

Jeg ventet lenge. Hvorfor kom de ikke? Jeg skulle jo være en god mor? Hvorfor gråt jeg ikke ukontrollert av glede, av hormoner, av sinne, av frustrasjon, av ingenting, sånn som alle andre? Jeg måtte jo være en dårlig mor uten sterke nok følelser for babyen min. Og jeg ventet og ventet. Nå er det snart 7,5 måned siden Linde Olivia ble født, og jeg venter faktisk enda.

Det var ikke før etter seks hele måneder at jeg leste at barseltårer var noe bare de som hadde født vaginalt fikk. Med keisersnitt var det slett ikke vanlig med barseltårer. Når man tenker over det er det jo rimelig logisk, sånn egentlig. Men det er det absolutt ikke for en nybakt førstegangsmor med ammetåke som til stadighet blir spurt om man har hatt noen barseltårer enda. Og det til tross for at de aller fleste da visste at jeg hadde hatt keisersnitt. Men det som likevel overrasker meg mest er helsesøster som var på hjemmebesøk to uker etter fødsel, som var fullstendig klar over situasjonen min, men som spurte om jeg hadde hatt noen barseltårer enda. Da jeg litt skuffet svarte nei, kunne hun forsikre meg om at de sikkert var rett rundt hjørnet, det var helt vanlig. Hun burde så absolutt visst bedre, men der satt hun altså å maste om barseltårer, mens hun egentlig burde informert meg om at jeg ikke måtte tenke på det en gang, fordi det ikke var vanlig for sånne som meg.

Jeg gikk rundt i et halvt år og trodde jeg var en likegyldig og følelsesløs mor som ikke var glad nok i babyen min til å klare å gråte barseltårene som alle andre mødre fikk. Jeg følte meg så mislykket, og begynte å tenke at jeg sikkert ikke var klar for å være mor. Jeg dømte meg selv ganske hardt nedenom og hjem igjen fordi jeg ikke hadde like mye følelser som andre nybakte mødre. Jeg følte jeg ikke klarte å knytte et så sterkt bånd til babyen min som jeg burde, og det er en veldig vond og trist følelse.

Hav10

Heldigvis vet jeg bedre i dag, men jeg skulle så inderlig ønske at noen fortalte meg langt tidligere at det ikke var vanlig etter keisersnitt. Det hadde nok gjort en enorm forskjell for min selvfølelse i alle fall, og ikke minst for mestringsfølelsen i forbindelse med det å være mamma for babyen min i tiden etterpå. Det begrenser seg hvor stor forskjell dette innlegget kan utgjøre, men hvis en eneste annen nybakt keisersnittmor der ute som fortvilet sitter å venter på barseltårene kan føle seg litt bedre etter å ha lest dette, så skal jeg være fornøyd. Og så kanskje det kan være en oppfordring til alle andre som leser det om å ikke legge mer press på hormonelle nybakte mødre enn nødvendig :-)

– Charlotte

Hej! Nå har det gått en liten evighet siden sist igjen. Jeg rekker virkelig ikke noe mer enn å tenke på bloggen før jeg får noe annet jeg må gjøre. Linde Olivia er veldig avhengig av rutinene sine, så det går jo selvfølgelig foran alt annet. Og når jeg har litt tid for håndens mens hun sover en dupp, må jeg prioritere å dusje eller spise. For jeg rekker som regel ikke begge deler – i alle fall ikke i løpet av samme dupp. Men nå sitter jeg her da, med litt ekstra tid for første gang på veldig lenge. Tiden går så fort, og nå har det allerede gått tre uker siden vi døpte vår lille prinsesse, som altså er tema for dette innlegget.

Takkekort7

Vi valgte å invitere hele familien på både min og Andreas sin side, så det ble et ganske stort selskap. Ikke alle hadde anledning til å komme, så vi endte vel opp med å være 40 stykker, og det var jo veldig hyggelig at så mange hadde lyst og tid til å feire dagen sammen med oss. Vi hadde dåpsseremonien i Ski Middelalderkirke, samme kirke som Andreas ble døpt i.

DÅP.3

DÅP.2

DÅP.5

DÅP.4

Til etterfesten så vi oss nødt til å leie et lokale da vi ble så mange, og endte opp med Myrsletta Grendehus i Ski. Ofte kan det fort bli litt ukoselig i store lokaler, men dette lokalet var perfekt til vårt antall, så vi var veldig fornøyde med valget.

DÅP.8

sofa

Vi tok oss nok litt vann over hodet når vi gikk i gang med å skulle arrangere et så stort selskap på egen hånd med en 11 uker gammel baby, men vi var utrolig heldige og fikk god hjelp fra familie og venner med både mat og forberedelser dagen i forveien. Vi bestemte oss jo for å lage maten selv, og vi gikk for koldtbord. Vi er utrolig heldige og har tilgang på mange gode råvarer, så på menyen stod blant annet kongekrabbe, flere varianter laks fra Frøya, fenalår fra Oppdal samt alle de tradisjonelle rettene som hører med på et koldtbord.

DÅP.18

Kakebordet var ikke verst det heller, og også her var vi heldige å få god hjelp fra familie, i tillegg til et par kaker som var bestilt. Blant annet dåpskaka som var en sjokoladekake med sjokoladefyll – kjempegod! Nesten synd å spise en kake som var så fin, haha.

DÅP.20

DÅP.22

Vi hadde to bestillingskaker til – en bamsesjokoladekake som vi bestilte på Meny, og en fantastisk flott marsipankake med bilde av dåpsbarnet som farmoren hennes hadde bestilt.

DÅP.21

DÅP.23

Jeg synes det var veldig stas å planlegge dåp, et selskap hvor jeg kunne få det akkurat som jeg ville. Jeg hadde lenge en ganske klar visjon om hvordan jeg ønsket det, så de siste to månedene før dåpen var internett min beste venn. Det var gull verdt å kunne sitte hjemme å planlegge og handle inn omtrentlig alt jeg trengte –  med en nyfødt baby er det nemlig det siste man ønsker å traske rundt i butikker i timesvis. Jeg gikk jo all in da kan du si, men jeg er veldig fornøyd med resultatet, og det tror jeg dåpsbarnet er også :-)

bord1

bord3

DÅP.17

Linde Olivia fikk også mange utrolig flotte gaver som jeg er helt sikker på at hun vil sette stor pris på når hun vokser opp. Fra Oppdal fikk hun sitt eget saueskinn med navnet sitt på, den ene gammeltanta hadde strikket en flott bunad, den ene oldemora hennes hadde smeltet om blant annet gifteringen sin og fått laget et fantastisk flott og spesielt hjertesmykke. I tillegg fikk hun skje og gaffel i sølv, annet spiseservice, sparebøsse, smykkeskrin, mangle flotte smykker, klær, penger og mye annet fint. Det var virkelig overveldende, og jeg gleder meg til hun kan begynne å ta i bruk alle de flotte gavene.

gavebord

DÅP.16

gavebord2

Tusen takk til alle som var med å gjorde dagen til Linde Olivia super. Alt i alt ble det en utrolig vellykket dag, og jeg gleder meg til å vise bilder og fortelle vår lille prinsesse om dagen når hun blir litt eldre :-)

Takkekort1

– Charlotte

I dag følte jeg virkelig at våren for alvor er her. Vi var ute å trillet en tur i ettermiddag / kveld, og ved 18-tiden var det fortsatt 13-14 grader ute. Det var helt utrolig deilig, og nå gleder jeg meg bare enda mer til sommer og ordentlig varm sol. Det skal bli så fint!

bot1

Jeg har gått ganske mye i det siste, med håp om å få på meg bunaden min i dåpen til Linde Olivia om litt under to uker, og det har dermed blitt mye bygåing. I dag kjente jeg at jeg var litt lei av det, så vi tok turen til Botanisk Hage for å trille. Det er jo ikke så mye å se på der enda, men det var veldig deilig med litt friskere omgivelser.

bot2

bot3

bot5

bot8

bot7

Lille er veldig glad i vogna si, og sover godt oppi der. Men hun er også ei lita frøken med sterke meninger til tross for sine drøye 9 uker her i verden. Så når hun er ferdig med å sove og bestemmer seg for at hun ikke vil ligge lenger, da er det ingenting annet som nytter enn å rette opp ryggen så hun får se og følge med. Da blir hun blid som ei sol igjen med en gang.

Tur1

Nå sover lille, så da skal vi sette oss ned å planlegge litt mer dåp. Det er virkelig mye som skal gjøres og mye som skal være i orden, og nå som det nærmere seg kjenner jeg at jeg begynner å stresse litt i overkant mye. Det er faktisk litt skummelt å skulle arrangere noe så stort for første gang. Vi blir hele 40 stykker (litt galskap), så det blir ikke akkurat noe lite, intimt familieselskap. Men jeg tror det blir veldig bra, og jeg tror også at Linde Olivia hadde vært fornøyd hadde hun skjønt noe av det, men hun kunne vel ikke brydd seg mindre. Men hyggelig å se tilbake på senere da :)

Ha en fin kveld! :)

– Charlotte

Det er helt utrolig at det allerede er åtte uker siden mitt lille hjerte og min største stolthet ble født. To måneder. Hvor har tiden blitt av?

linde o.12

Vi har fått verdens snilleste baby som sover stort sett hele natten. Ja, altså, i natt sov hun 7,5 timer sammenhengende. For en åtte uker gammel baby er vel det kanskje litt i lengste laget, og jeg burde vel kanskje ha vekket henne for å gi henne mat? Men sannheten er at når hun sover om natten, så sover jeg, og jeg har generelt litt problemer med å skulle vekke en sovende baby. Man gjør liksom ikke det. Gjør dere? Eller, jeg måtte gjøre det midt på dagen i går da vi skulle ut å rekke en avtale, og da ble hun kjempesint på meg. Satte i et vræl uten like før hun i det hele tatt hadde åpnet øynene for å si at «sånt gjør du ikke, mamma». Hun begynner å bli en bestemt ung dame, med kraftig røst, så etter å ha vekket henne en gang nå har jeg lært at det gjør jeg ikke igjen. Hun er generelt en veldig rolig, fornøyd og blid baby, og gråter veldig sjeldent, så når hun først gråter og det verken er fordi hun er sulten, sliten/trøtt eller trenger å bytte bleie – ja, da blir jeg litt redd. Hun har vel kanskje arvet mitt temperament da. Å bli vekket før jeg selv er klar er det verste jeg vet, og tydeligvis det verste hun vet også. Godt å se hun har fått noe fra meg da, for utseendemessig er hun som snytt ut av nesa på faren sin.

Linde 3 uker

Når det kommer til hverdagen så klarer jeg ikke å fatte og forstå hvor dagene blir av. Jeg føler at vi står opp i det ene øyeblikket, og legger oss i det neste. Som sagt har vi en veldig snill og tålmodig baby, men likevel føler jeg at jeg aldri rekker å gjøre noen verdens ting. Det har vært dager jeg ikke har rukket å dusje, eller spise frokost før klokken 19. Hun har alltid vært veldig kontaktsøkende, og vil gjerne være med på alt og være inntil meg, og det er nok det som gjør at jeg ikke får gjort så mye annet, selv om hun ikke akkurat er krevende og vanskelig på andre måter. Så vi jobber fortsatt med å få kabalen til å gå opp hva gjelder husarbeid, men føler at vi begynner å få på plass en del gode rutiner. Vi har lært henne å kjenne og får stadig større forståelse for behovene hennes, så det blir nok bare lettere og letter for hver uke fremover nå. Nå har hun jo blitt så stor at jeg bare tar henne med meg i dusjen om hun ikke vil ligge alene, så dusjingen har vi i alle fall funnet en fin løsning på. Og så er det jo veldig koselig da. Hun elsker det i alle fall, både dusj og bad, så det blir nok å melde oss på babysvømming etter hvert.

Linde smiler

Nå begynner hun å bli såpass tilstedeværende at det er litt mer «sosialt» selskap i henne også. Hun kan prate som en foss innimellom og smiler fra øre til øre når hun blir snakket til. Nå som det er bevisste smil og ikke bare grimaser i søvne som det var det første 3-4 ukene, er det veldig koselig. Det blir fort dagens høydepunkt når hun prater, og smiler når jeg prater tilbake. Linde Olivia gjør meg veldig lykkelig.

Les mer »