Den 04. februar 2016 begynte livet. Linde ble født, og vi bega oss ut på en helt ukjent vei uten kart og kompass mot en helt ny fremtid. For et år, og for en reise dette har vært. Tenk at et år kan gå så fort. Jeg klarer ikke helt å forstå at alt som har skjedd, faktisk har skjedd på ekte. Jeg tenker fortsatt at det er surrealistisk at jeg er mamma, at jeg har hatt en baby, og at jeg nå har et småbarn i hus.

Å være forelder er så mye mer givende enn jeg noen gang kunne forestilt meg, samtidig som det er ordentlig skummelt. Man har jo ikke peiling på hva man driver med, man blir bare kastet inn i sine nye roller som det er helt totalt umulig å forberede seg på. Og så gjør det skikkelig, skikkelig vondt å være mamma (og helt sikkert pappa). Jeg er livredd for at hun kanskje kommer til å skade seg, eller bli såret, og at jeg ikke alltid kan være der å beskytte den uskyldige lille babyen min. Glem våkenetter, omgangssyke, og noen andre sitt snørr i munnen din. Det er dette som er det aller verste ved å være forelder – frykten for at det skal skje noe. Noe bitte lite som at hun klemmer fingeren sin og jeg ikke er der for å blåse på, eller noe alvorlig som at noen skader henne, eller at hun blir ordentlig syk. Frykten er der. Hver dag hele året.

Heldigvis overskygger de fantastiske tingene ved å ha barn de negative. For litt over ett år siden visste jeg ikke hva det ville si å ha barn, og i dag vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten den lille solstrålen min.  Jeg har lært så vanvittig mye, og jeg har blitt et bedre menneske på grunn av henne. Det kan ikke beskrives med ord hvor mye glede og lykke man kan føle av å bli forelder. Det må bare oppleves. Jada, jada. Klisjé og alt det der, men det er en grunn til det altså, jeg lover!

Jeg synes det var litt vemodig at Linde bikket ett år. Litt trist egentlig, for det ble liksom et tydelig skille mellom baby og småbarn. Det har jeg gruet meg så lenge til, og utsatt så godt jeg kan. Jeg drøyde helt til for et par uker siden før jeg byttet fra dypvogn til sportvogn for å holde lengst mulig på babyfølelsen, haha. Nå har jo vogna vår en av de lengste dypbagene på markedet, så det gikk helt fint, men når hun hadde fylt ett år og gikk helt på egenhånd var det dags for å bytte. Og nå er jeg veldig klar for å ta fatt på det neste året med Linde. Det er så utrolig mye spennende som skjer i denne perioden. Personligheten er virkelig i ferd med å komme frem, hun er så blid, omsorgsfull og morsom, hun går, hun lærer nye ting hver dag, og hun lærer meg nye ting hver dag. Minimennsket mitt blomstrer, og jeg er så stolt over at jeg har skapt noe så fantastisk.

Lørdag 04. februar 2017 var det dags for ettårs-feiring. Jeg synes det er veldig gøy å planlegge slike tilstelninger, og var godt i gang med nettopp planleggingen allerede lenge før jul. Ikke at det var så mye som skulle planlegges, da vi i hovedsak brukte det samme vi gjorde i dåpen, men jeg ville være ute i god tid, for er det en ting jeg har lært det siste året så er det at stress og baby ikke passer sammen. Overhodet. Selv om bursdagen var litt over the top, tenker jeg at det er helt greit. Det er noe spesielt med den aller første bursdagen, og jeg regner med det blir et begrenset antall bursdager hvor jeg får frie tøyler til å arrangere slik som jeg vil. Allerede til neste år (i alle fall om to år) har hun nok langt sterkere preferanser som helt sikkert kommer til å styre ønsker for bursdagen.

Vi serverte en enkel lunch, trodde vi i alle fall, men det var jo enorme mengder mat igjen, så det ble både frokost og middag dagen etterpå også.

I min familie er det tradisjon at bursdagsbarnet får ei egen kake på ettårs-dagen til å spise å grise med, men det ble altså ingen suksess her i gården. Vi har ei skikkelig byjente som syntes at krem på fingrene var noe skikkelig dritt, så hun ville ikke røre den en gang, plukket bare av noe av frukten, haha. Så hun koste seg med frukten sin hun da, mens vi andre mesket oss med deilige kaker.

Hovedkaka var ei deilig sjokoladekake med sjokolademousse, laget av flinkeste MyBakery – Jessheim. Marsipankaka var ei vanlig bløtekake som farmoren til Linde var så snill å bestille. Pavlovaen var det far selv som stod for, imponerende. 

Linde var så utrolig heldig å få så mange fine gaver som hun kommer til å ha stor glede av. Og de aller fineste gavene synes jeg nok var alle de flotte hjemmestrikka klærne hun fikk. Jeg synes det er så fantastisk fint med strikk, og skulle gjerne ha kledd henne opp i bare det hele året. Jeg har til og med begynt å strikke selv, men jeg har nok et stykke igjen før jeg en gang kan tenke tanken på å produsere noe så flott. Men jeg har begynt på en mini-Skappelgenser da, så får vi se hvordan det går :-)

– Charlotte