Hei! Hallo! I dag har jeg vært ansatt i min nye jobb som mamma i nøyaktig åtte måneder. Altså hvor blir tiden av? Ukene har bare mandager og fredager, og jeg føler at dagen omtrent er over nesten før jeg rekker å stå opp. Og fødte ikke jeg en baby for et par uker siden? Nei altså. Den lille babyen min har blitt ei stor jente som forflytter seg helt utmerket rundt på egen hånd, i hver krink og krok i leiligheten. Så akkurat nå dreier hverdagen seg i hovedsak om å krabbe etter Linde Olivia for å sørge for at hun ikke faller å slår hodet i et eller annet når hun driver å reiser seg opp å klatrer på alt som finnes.

8mndlinde

Dagene etter at Linde Olivia ble født er mer givende, innholdsrike og aktive enn noen gang, men jeg får ikke gjort noen ting, haha. Spesielt ikke nå som hun har fått sånn fart i rumpa. Hvordan rekker nybakte mødre å kose seg med lange frokoster og varme dusjer, stelle negler og hår, trene, ha kvalitetstid med kjæresten, møte venner uten barn, lese alle mamma-bøkene, være oppdatert på siste nummer av Foreldre og Barn, lage ordentlig hjemmelagd middag til både stor og liten, vaske hus, og vaske og brette klær? Jeg rekker ikke noe av dette jeg.

olivia8mnd

Kose meg med frokosten har jeg ikke gjort siden før Linde ble født. Dusje rekker jeg stort sett, men det er inn og ut på 12 sekunder. Det teller nesten ikke som en dusj en gang. Stelle negler? Nå har det blitt oktober, og jeg går fortsatt rundt med gørrstygge neglelakkrester fra midten av august. Hår må stort sett være i hestehale, og på grunn av dette har det blitt så slitt og stygt at jeg i alle fall ikke gidder å ha det løst (det som er igjen. Amming = hårtap). Så jeg må kanskje vurdere å klippe meg. Men når skal jeg gjøre det da? Trene gjorde jeg to ganger i september, og nå er jeg hjemme i permisjon. Hvordan skal jeg få det til når jeg begynner å jobbe igjen? Kvalitetstid med kjæresten er lik null, mer eller mindre. En time i måneden kanskje? Haha. Møte venner uten barn har jeg gjort nøyaktig to ganger på åtte måneder, begge gangene etter at prinsessa har sovnet for kvelden. Bokhylla er full av mamma-bøker, men jeg har ikke lest noe særlig mer enn 15 sider i en, og 12 sider i en annen. Middag har jeg vel nesten sluttet å lage, huff. Føler jeg i alle fall. Fryseren er fylt opp av pizzahorn som stort sett er det jeg tar opp, microtiner og serverer om dagen. Variert kosthold sa du? Hah. I morgen kanskje.

smil

Jeg hadde store ambisjoner for denne permisjonstiden. Jeg skulle lese meg godt opp på rollen som «god mor», og jeg skulle lese mange bøker for min egen underholdnings del også. Jeg skulle skrive mange morsomme og interessante artikler som jeg skulle selge til ulike magasiner. Jeg skulle lære meg å strikke, ordentlig, og jeg skulle brodere ting meg navnet til lillemor. Jeg skulle være flink å fylle ut «boken om meg», men akkurat nå vet jeg ikke helt hvor jeg har lagt den en gang. Jeg har ikke fylt ut en eneste side (men jeg har faktisk vært flink til å notere milepæler og andre viktige og morsomme hendelser på mobilen, så jeg er ikke helt håpløs altså). Jeg må kanskje bare innstille meg på at det meste av dette må legges på is til barna har flyttet ut om noen tiår, så får alt annet jeg tilfeldigvis skulle rekke innimellom slagene være en bonus. Mammalivet er altoppslukende, og jeg har til tider med stor frustrasjon vært nødt til å innse at jeg nå kommer til kort på de fleste områder jeg en gang mestret med glans.

kos2

Men så ser det lille smørblide minimenneske mitt opp på meg med de store blå øynene sine og smiler fra øre til øre, før de små hendene som er fulle av middagsrester tar tak i ansiktet mitt og drar det mot seg for å gi meg en stor, snørrete og ordentlig blaut nuss mens hun holder på å le seg ihjel – da kjenner jeg at jeg har det helt perfekt, og at jeg får gjort absolutt alt det som betyr noe i hverdagen – jeg får tonnevis av kvalitetstid med det beste mennesket som finnes i denne verden. Mammalivet er ingenting annet enn givende fra ende til annen, og jeg elsker hver eneste dag jeg er så privilegert å ha sammen med min nydelige og snille datter. *Håper vi vinner i Eurojackpott snart så permisjonen aldri trenger å ta slutt*

– Charlotte