Jeg har alltid vært et skikkelig b-menneske. Jeg liker å sitte oppe litt sent å se på TV (det er jo for det første da alt det som er verdt å se på sendes), og jeg liker å ligge og dra meg om morgenen. Jeg har også alltid vært av de som er ganske avhengig av å få minst åtte timer med søvn for å fungere som normalt, hvis ikke kan jeg bli ganske kjip å være sammen med. Da blir jeg ordentlig morragretten, og det varer som regel hele dagen.

Ei jeg studerte sammen med hadde mildt sagt søvnproblemer, og det var sjelden hun sov mer enn 3-5 timer i løpet av natta, men allikevel var hun alltid sprudlende og smørblid. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi fatte eller forstå hvordan hun klarte det, og hvordan hun kom seg igjennom dagen så bra som hun gjorde. Og der satt jeg å sutret fordi jeg «bare» hadde sovet syv timer. Haha, jeg skulle bare visst. Det skjedde jo ganske ofte at jeg ikke fikk mine åtte timer, og jeg prøvde å oppføre meg pent til tross for dette, men mange ganger satt satt det langt inne altså. Så jeg forsonet meg med at noen mennesker bare trenger mer søvn enn andre, enkelt og greit.

sovn-er-overvurdert2

Da jeg ble mamma i februar var jeg spent på hvordan livet da kom til å bli. Skulle jeg alltid være ei sur megge fordi jeg aldri fikk nok søvn? Jeg var oppriktig redd for dette, men da det ble dags for lite søvn gikk det overraskende mye bedre enn jeg hadde sett for meg. Jeg var heldig de tre første månedene etter at Linde Olivia ble født, da sov hun stort sett hele natten igjennom, og vi stod som regel aldri opp før 10-11 tiden. Så jeg hadde ikke noe å klage på, kan du si. Men så nærmet fire måneder seg, og da er det visst noe som heter utviklingssprang og søvnregressjon. Nettene innebar nå hyppige oppvåkninger, og mer eller mindre konstant nattamming. Dette skulle visst bare være for en periode, men hos oss gikk det aldri ordentlig over, føler jeg. Da mini var omtrentlig seks måneder og det så smått begynte å bli bedre med kun tre-fire oppvåkninger hver natt, smalt det på nytt. Og denne gangen traff det meg ekstremt hardt.

Nå våknet prinsessa gjerne hver bidige halvtime for å spise eller bare for nærhet, og jeg rakk så vidt å sovne igjen før vi var i gang på nytt. Og sånn varte og rakk det i tre uker, mens jeg krysset fingrene hver kveld i håp om at den neste natten skulle bli bedre. Og så kjente jeg to tenner inni munnen til lille. Jeg priset meg overlykkelig, for når tennene kom ordentlig igjennom måtte det vel bli bedre. Tenkte jeg. Nå er lille straks åtte måneder, og det går tregt. I natt gikk det i hovedsak to timer mellom hver oppvåkning, og på det meste tre. Det var en himla bra natt.

Når jeg nå ser tilbake på alle disse månedene med så lite søvn, så skjønner jeg ikke helt hva som har skjedd. Jeg skulle i teorien vært et nervevrak uten like, men alt har jo gått så umåtelig mye bedre enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg har selvfølgelig dager hvor jeg sliter mer, har behov for å legge meg tidligere, eller har litt kortere lunte, men i all hovedsak går jeg ikke rundt å tenker at jeg er trøtt. Jeg har så utrolig mye glede i hverdagen min, så mange smil og så mye latter at det er veldig vanskelig å være sur, og med en veldig aktiv baby som sover lite i løpet av dagen har jeg aldri tid til å føle meg sliten. Når jeg våkner etter ei tung natt og bare føler for å sette hele verden på pause, før jeg ser bort i senga ved siden av og ser inn i to digre øyne som da lyser opp av glede og serverer det største smilet du kan tenke deg – da går det ikke an å gjøre noe annet enn å stå opp og gjøre alt for at det perfekte minimennesket skal få en perfekt dag. Hvem trenger vel søvn da?

sovn-er-overvurdert

På bakgrunn av hvordan jeg kjenner meg selv, skjønner jeg fortsatt ikke helt hvordan jeg klarer meg så bra med kun tre-fire timer søvn. Til tross for hvor håpløs man er, kan man visst bli vant til det meste. Ei i barselgruppa mi sa hun hadde lest noe om at mødre utskiller et hormon som gjør at man takler lite søvn bedre enn man ellers ville gjort, og det tror jeg jammen at det må være noe i, for ellers hadde jeg nok aldri i verden klart dette.

– Charlotte