Når man er gravid og går å venter på å føde, mangler det sjelden velmenende tips og råd og forsikringer om både det ene og det andre. Og hormonell som man er, er det lett å tro på alt man hører. Jeg fikk høre at jeg måtte forberede meg på en tung tid rett etter fødsel, men at det ble bedre når jeg var ferdig med barseltårene, for det var vanlig, det var noe alle gikk igjennom.

barselseng

Jeg var altså overbevist om at barseltårer var noe alle fikk. Jeg var forberedt på at jeg skulle komme til å gråte hysterisk av ingenting. Det var jo det alle gjorde. Det var sånn det skulle være. Og dagen for fødsel kom, og den gikk. Dagen etterpå var jeg veldig nyoperert og fryktelig sliten, og jeg felte vel en tåre, men det var fordi jeg som sagt var så nyoperert og så vidt klarte å snu meg i senga, ikke fordi jeg var overhormonell. Så det var ikke den riktig tåren. Det var bokstavlig talt en barseltåre fordi jeg lå i barselseng, men det var ikke barseltåren(e) alle snakker om. Og dag to, tre, fire og fem kom og gikk uten at jeg så noe til disse berømte barseltårene.

Dag seks gråt jeg litt på kvelden. Nå da, var dette barseltårene? Nei, det var ikke de riktige tårene denne gangen heller. Nå var det fordi puppene mine var så såre av amming at de sprakk og begynte å blø, så jeg gråt av fysisk smerte hver gang jeg måtte amme min stakkars lille uskyldige baby fordi jeg hadde så vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Morgenen etterpå gråt jeg enda mer. Dette måtte da være barseltårer. Jeg hadde jo ingen annen grunn. Men jo, jeg var bare veldig sliten etter en natt uten søvn. På grunn av såre blodpupper måtte jeg håndmelke hele natta. Så det var bare å vente videre på barseltårene. For de måtte jo komme, alle sa jo det.

Linde6

Jeg ventet lenge. Hvorfor kom de ikke? Jeg skulle jo være en god mor? Hvorfor gråt jeg ikke ukontrollert av glede, av hormoner, av sinne, av frustrasjon, av ingenting, sånn som alle andre? Jeg måtte jo være en dårlig mor uten sterke nok følelser for babyen min. Og jeg ventet og ventet. Nå er det snart 7,5 måned siden Linde Olivia ble født, og jeg venter faktisk enda.

Det var ikke før etter seks hele måneder at jeg leste at barseltårer var noe bare de som hadde født vaginalt fikk. Med keisersnitt var det slett ikke vanlig med barseltårer. Når man tenker over det er det jo rimelig logisk, sånn egentlig. Men det er det absolutt ikke for en nybakt førstegangsmor med ammetåke som til stadighet blir spurt om man har hatt noen barseltårer enda. Og det til tross for at de aller fleste da visste at jeg hadde hatt keisersnitt. Men det som likevel overrasker meg mest er helsesøster som var på hjemmebesøk to uker etter fødsel, som var fullstendig klar over situasjonen min, men som spurte om jeg hadde hatt noen barseltårer enda. Da jeg litt skuffet svarte nei, kunne hun forsikre meg om at de sikkert var rett rundt hjørnet, det var helt vanlig. Hun burde så absolutt visst bedre, men der satt hun altså å maste om barseltårer, mens hun egentlig burde informert meg om at jeg ikke måtte tenke på det en gang, fordi det ikke var vanlig for sånne som meg.

Jeg gikk rundt i et halvt år og trodde jeg var en likegyldig og følelsesløs mor som ikke var glad nok i babyen min til å klare å gråte barseltårene som alle andre mødre fikk. Jeg følte meg så mislykket, og begynte å tenke at jeg sikkert ikke var klar for å være mor. Jeg dømte meg selv ganske hardt nedenom og hjem igjen fordi jeg ikke hadde like mye følelser som andre nybakte mødre. Jeg følte jeg ikke klarte å knytte et så sterkt bånd til babyen min som jeg burde, og det er en veldig vond og trist følelse.

Hav10

Heldigvis vet jeg bedre i dag, men jeg skulle så inderlig ønske at noen fortalte meg langt tidligere at det ikke var vanlig etter keisersnitt. Det hadde nok gjort en enorm forskjell for min selvfølelse i alle fall, og ikke minst for mestringsfølelsen i forbindelse med det å være mamma for babyen min i tiden etterpå. Det begrenser seg hvor stor forskjell dette innlegget kan utgjøre, men hvis en eneste annen nybakt keisersnittmor der ute som fortvilet sitter å venter på barseltårene kan føle seg litt bedre etter å ha lest dette, så skal jeg være fornøyd. Og så kanskje det kan være en oppfordring til alle andre som leser det om å ikke legge mer press på hormonelle nybakte mødre enn nødvendig :-)

– Charlotte