Jeg har ikke så mye annet å gjøre enn å tråle internett om dagen, og så kom jeg over DETTE innlegget fra Casa Kaos (anbefales å leses for å forstå helheten i mitt innlegg), om hvorfor hun føler seg så sliten etter dagens husarbeid, til tross for at mannen mener de deler 50/50.

FOTO5

Jeg tok meg selv i å nikke bekreftende, smile og riste oppgitt på hodet opptil flere ganger mens jeg leste det, fordi jeg kjente meg så utrolig godt igjen. For selv om vi fortsatt har fire dager til gode (i teorien, da. Praksis derimot kan fort bli noe annet) før vi blir foreldre, følte jeg hun hadde mange gode poenger som kunne vært tatt rett ut av min egen hverdag med fordeling av husarbeid.

Av kommentarer å dømme var det veldig mange som mente at Casa Kaos klagde i overkant mye med innlegget sitt. Nå tror jeg på den annen side at hun satte ting litt på spissen for å understreke et poeng, og velger å se humoren i innlegget. Men når det er sagt, ble jeg tvunget til å ofre min egen situasjon en ekstra tanke på bakgrunn av dette innlegget. Er Andreas virkelig så håpløs og halvveis når det kommer til å bidra i hjemmet som den følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest innlegget? I såfall er det jo helt utrolig at jeg holder ut, perfeksjonist som jeg er. Når sant skal sies, så er faktisk mange av beskrivelsene til Casa Kaos akkurat slik det er her hos oss også, uten å overdrive. Men det tok det faktisk ikke lang tid før jeg kunne liste opp en rekke ting Andreas gjør som jeg slipper å ofre en tanke, som gjør at Andreas helt sikkert mange ganger ser på meg som håpløs, og som jeg ærlig kan si at jeg har satt for lite pris på. Vi er jo faktisk to om ting her hjemme, vi har bare hver våre arenaer. Begge kan ikke være like gode eller like engasjert i alt.

For eksempel har vel jeg kun gått ut med søpla to til tre ganger i løpet av de ni månedene vi har bodd i denne leiligheten. Det er jo helt sinnsykt når jeg tenker over det. Jeg tar posen ut av bøtta, knyter den, og plasserer den utenfor døra, uten å ofre den så mye som en tanke til. Og posen, den forsvinner hver gang. Men den gjør det jo ikke av seg selv.

Jeg har jo støv på hjernen, og nå som jeg er gravid er det i alle fall ikke noe bedre. Jeg kan fort finne på å vaske leiligheten fra krok til krok både to og tre ganger i løpet av en uke, og den galskapen forventer jeg på ingen måte at Andreas skal måtte ta del i. Men badet da? Har jeg noen gang vasket doen? Nei, det har jeg jo ikke akkurat gjort. Men den er jo heller ikke akkurat møkkete. Det er bare Andreas som vet at jeg hater å vaske do, så han gjør det uten å mukke.

Når det gjelder klesvask kan jeg faktisk ikke huske forrige gang jeg gjorde det. Det begynner jammen å bli noen år siden. Nå har ikke vi vaskemaskin i leiligheten, kun en veldig uhyggelig vaskekjeller så det er grunnen til at jeg rett og slett ikke «tør» å vaske klær, haha. Men jeg har jo alltid rene klær i skapet, og de vasker seg jo ikke selv.

Jeg kan mye hvis jeg må, men hvis jeg kan slippe gjør jeg gjerne det også. Spesielt i forbindelse med elektronikk og diverse. Alt som har med TV og internett å gjøre er ting jeg aldri trenger å tenke på, det bare funker når jeg trykker på fjernkontrollen. Det er alt jeg trenger å vite. Strømmen må også leses av og sendes inn hver måned. Når gjorde jeg det forrige gang? Aldri. Og når vi snakker om strøm, hvilken strømleverandør har vi egentlig? Jeg har helt ærlig ikke peiling. Men vi har da fortsatt strøm, så noen har jo tydeligvis kontroll på dette hver eneste måned. I tillegg er det han som tar seg av alle kjipe telefonsamtaler i forbindelse med forsikring og telefon, han reparerer det som går i stykker og skifter lyspærer når de går.

Nå bor jo vi i leilighet i blokk, så vi slipper jo selvfølgelig å tenke på ting som gressklipping, snømåking og klipping av hekk. Men jeg kan med rimelig sikkerhet påstå at den dagen vi faktisk må tenke på disse tingene, kommer det ikke til å være jeg som står med ansvaret da heller. Og når vi bestemmer oss for at vi trenger bil tviler jeg på at det er jeg som kommer til å stå for vedlikehold og vask av den.

FOTO6

Så dette er vel egentlig en slags oppklaring til meg selv om at jeg slett ikke er den eneste som løfter en finger her hjemme, men like fullt en beklagelse til deg også, Andreas, for at jeg har tatt de tingene du gjør for gitt. I det store og hele bildet er nok arbeidsoppgavene langt jevnere fordelt enn det inntrykket jeg satt igjen med etter innlegget til Casa Kaos. Ja, det er kanskje slik at visse oppgaver i mange tilfeller faller seg mer naturlig for en kvinne enn en mann i forbindelse med husarbeid. Det må vi bare lære oss å leve med, det er forskjell på oss. I tillegg er det viktig å sette pris på de tingene mennene faktisk gjør da, for de har sine oppgaver de også. Så får det heller være en hyggelig bonus de gangene de tørker smuler av hele kjøkkenbenken i stedet for halve, når de klarer å kaste de døde rosene på stuebordet, eller husker å bytte håndhåndklet på badet innimellom :-)

– Charlotte