Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv


Arkiv for februar 2016

Det er ikke alt her i verden man kan planlegge, såpass har jeg skjønt. Og fødsel er definitivt en av disse tingene. Det var jeg jo også klar over på forhånd så jeg la aldri mange planer, nettopp for å gjøre det enklere for meg selv dersom uforutsette ting skulle skje underveis. Likevel er det noen valg man kan ta. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville føde så naturlig som mulig og at jeg absolutt ikke ville ha epidural. Jeg ønsket lystgass og snakket også med jordmor om dette, i tillegg til at jeg så for meg badekar som smertelindring. Dette var det jeg hadde av planer gjennom hele svangerskapet.

To uker før termin sluttet min jordmor, og jeg måtte få ny. Hun kunne derimot fortelle meg at lystgass ikke var et tilbud på Ullevål hvor jeg hadde fødeplass. Så da gikk jo den ene planen jeg hadde i vasken, rett før jeg skulle føde. Da ble jeg ganske stresset og litt redd faktisk, og måtte omstille hodet ganske mye. Så da stod jeg igjen med badekaret da, og var forberedt på å sloss hardt for det, ettersom Ullevål kun har en fødestue med badekar.

__________________________________________________________________________________________________

Du bestemte deg for at det var på tide å møte mamma og pappa dagen før termin, nemlig torsdag 04. februar 2016. Allerede da var du ganske punktlig av deg, og dersom alt hadde gått som det skulle hadde du etter all sannsynlighet sett verdens lys for første gang nettopp på termindatoen. Jeg hadde vært fødeklar i flere uker allerede og gikk bare utålmodig å ventet på deg.   Onsdag 03. februar snakket jeg med din tante Mia, og hun sa hun hadde på følelsen at det kom til å skje noe snart. Det var derimot ingen tegn som viste at du snart hadde tenkt deg ut, så jeg forberedte meg på å gå en stund over termin.

Torsdag 04. februar klokken 11 hadde jeg en siste jordmortime, og pappa ble hjemme denne dagen for å kunne bli med meg. Han nevnte at det egentlig var en fin dag for deg å komme, siden han tok seg fri og det snart var helg. Jeg derimot var nærmest overbevist om at du lot vente på deg. Vi møtte til jordmortime, testet det ene og det andre, og fikk konstatert at hodet var godt plassert i bekkenet, med at det fortatt ikke var helt festet, så vi fikk beskjed om at det nok bare var å smøre seg med tålmodighet. Etter timen tok vi en rask tur til Storo for noen siste innkjøp, blant annet en ny fødebag da den vi hadde var litt for liten.

Vi kom hjem rundt 13.40 og jeg priset meg lykkelig over at vannet mitt ikke ikke hadde gått mens vi var ute blant folk, som jeg hadde hatt x antall mareritt om. Så ringte din farmor og lurte på om det snart var noe på gang, det hadde nemlig passet henne fint siden hun hadde fri påfølgende fredag. Hun var altså den tredje som mente at dette var dagen, men jeg måtte dessverre skuffe henne og si som jordmor hadde sagt, her er det bare å smøre seg med tålmodighet. Jeg la på, reiste meg fra sofaen og ble med det veldig våt. Jeg trodde jeg tisset på meg, det hadde nemlig skjedd en gang eller to allerede. Men det fortsatte bare å komme væske selv om jeg knep igjen, og i det jeg satte meg på toalettet hørte både pappa og jeg et godt splasj, det var ikke lenger noen tvil. Vannet hadde gått. Dette var altså dagen. Dette var dagen vi endelig skulle få møte deg, vår etterlengtede lille prinsesse.

Fødsel1

Med ett virket alt plutselig veldig brått og surrealistisk. Var det virkelig? Det kunne det jo ikke være. Jeg klarte ikke helt å ta det innover meg at det var nå det skulle skje. Jeg fortsatte bare å småle og si til pappa at jeg sikkert bare hadde tisset på meg, til tross for at jeg visste at realiteten var en helt annen, ettersom jeg fortsatt satt på toalettet mens det fosset vann ut. Jeg forsøkte flere ganger å tørke meg og ta på et bind, men det var gjennomvått før jeg rakk å reise meg så jeg måtte bare gi opp. Løsningen ble et håndkle mellom beina mens vi pakket tingene over i den nye fødebagen og fant frem det siste. Så var håndkleet gjennomvått og jeg sendte pappa opp på butikken for å kjøpe større og tykkere bind mens jeg ble sittende på toalettet. Nå hadde jeg hatt tre sammentrekninger, på styrke med litt sterke mensensmerter. Vi ringte føden, og fikk beskjed om at vi måtte komme inn på sjekk med en gang siden hodet ikke var festet og i frykt for at navlesnoren skulle komme, men at vi etter all sannsynlighet kunne reise hjem igjen etterpå. Jeg tenkte vi kunne ta bussen bort til sykehuset, men med tanke på menge vann som fortsatte å komme måtte vi bestille en taxi. Klokken 15.20 ankom vi Ullevål og jeg var sjeleglad for at jeg ikke hadde oversvømt taxien. Da vi gikk inn dørene på sykehuset var det som om vannet mitt gikk helt på nytt med enda et digert splash, og det rant vann nedover beina mine. Den grå tightsen jeg hadde på meg ble raskt noe mørkere, og det rant vann etter meg hele veien. Ingen tvil om hva som skjedde her nei, og jeg fikk et par medfølende smil på vei inn til føde-gyn mottaket. 

Klokken 15.30 ble vi tatt inn til et undersøkelsesrom hvor jordmor kjente etter hodet i bekkenet. Hun syntes det var veldig vanskelig å kjenne, og fant liksom ikke hodet. Hun hentet ei jordmor til, men hun hadde samme problem. De trykte og klemte og var ganske hardhendte, men de kunne altså ikke kjenne hodet. Det kom ei fødende til inn i undersøkelsesavdelingen så pappa ble dessverre sendt ut for å vente litt, mens jeg ble koblet til en ctg-scanner. Slik ble jeg liggende i omtrent en halv time, før jeg ble tatt med inn på et nytt rom for ultralyd slik at de bedre kunne forstå hvordan du lå inni magen der. Fortsatt ingen hell, og ingen av jordmødrene fant hodet ditt i bekkenet, så nå begynte de å snakke om at du kanskje lå med hodet opp, altså at du lå i seteleie. Da begynte jeg å bli litt redd. De mente fortsatt det var litt rart, ettersom de ikke så en tydelig rumpe på ultralyd heller, så jeg tullet med at du kanskje hadde to hoder. Da måtte alle le litt. Da klokken nærmet seg 16.30 kalte de inn en tredje jordmor, og hun også slet med å kjenne hvordan du lå, men konkluderte med at du mest sannsynlig lå i seteleie, så da booket de en lege for nærmere undersøkelse.

Klokken 17 fikk vi komme inn til legen. Hun kjente etter hodet og konkluderte relativt raskt med at det var den lille søte rumpa di som lå i bekkenet, så her ble det setefødsel. Jeg forholdt meg ganske rolig, men inni meg var jeg egentlig livredd. Man hører så mange skrekkhistorier, så jeg var overbevist om at setefødsel var så mye verre og helt forferdelig. Så ja jeg var redd. Veldig redd. Redd for hvordan det skulle gå med deg, og redd for om jeg kom til å klare dette. I tillegg begynte legen å snakke om epidural som om det var en selvfølge, noe det tydeligvis var ved setefødsler. I alle fall sterkt anbefalt. Det gjorde ikke akkurat situasjonen noe enklere for meg, da det var den ene tingen jeg hadde bestemt meg for å klare meg uten. Men nå var jeg altså nødt til å i alle fall revurdere det, og det ble veldig mange uforutsette hendelser på en gang, så på dette tidspunktet ønsket jeg bare å utsette det hele en dag eller to slik at jeg kunne forberede meg litt. Men det gikk jo selvfølgelig ikke. På dette tidspunktet hadde jeg kanskje hatt 3-4 rier, og nå begynte de å dra seg kraftig til i styrke, så da var pappaen din veldig god å lene seg inntil når de tok i. Legen skulle nå undersøke meg nedentil og sjekke åpningen, og den var allerede 4 cm så da var det bare å booke en fødestue for jeg var altså i aktiv fødsel. Så det var bare et par sammentrekninger og et par svake rier som skulle til før den første fasen var over, noe vi var forberedt på at kom til å ta opp mot et døgn som vi hadde fått beskjed om at var vanlig.

Jeg var da raskt ute med å be om å få fødestuen med badekar, men der måtte de dessverre skuffe meg. Siden du lå i seteleie måtte jeg ha strengere overvåkning underveis, og med alle ledningene det medførte var ikke lenger badekar aktuelt for min del, til min største skuffelse. Altså, var det i det hele tatt noe som skulle gå som jeg hadde sett for meg? Tydeligvis ikke, for verre skulle det bli. Klokken 17.30 var vi oppe på fødestuen, og hvilken fødestue tror du mamma fikk? Jo det var den med badekar det. Så da lå jeg der da, med riene mine som stadig ble sterkere og vondere, og så på det badekaret som jeg så gjerne skulle vært oppi.

Fødsel3

Jeg fikk raskt kledd av meg de gjennomvåte klærne mine selv, og fikk på meg en tørr sykehusskjorte. Litt over klokken 18 kom en sykepleier inn for å sette venekanyler i begge hendene mine, i tilfelle det skulle skje noe underveis slik at vi måtte hasteoperere. Jeg tenkte at nå måtte jeg da ha fått min del uforutsett i løpet av denne fødselen, og krysset alt jeg hadde for at jeg skulle slippe keisersnitt. Jeg var veldig redd for nettopp det, nemlig. Nå som vi var godt installert på fødestuen måtte jeg sende pappa hjem en tur for å hente fødebagen. Den hadde vi jo ikke tatt med, siden vi trodde vi kom til å bli sendt hjem igjen. Jeg benyttet anledningen til å ringe din morfar for å informere om hva som var på gang, og det var slett ingen enkel jobb å snakke i telefonen mens man jobbet seg gjennom flere rier i stadig økende styrke. Litt før klokken 19 var pappa tilbake på sykehuset igjen, og nå måtte jeg ta stilling til om jeg skulle ha epidural eller ikke. På dette tidspunktet var det så mye som ikke hadde gått min vei, i tillegg var riene nå så forferdelig vonde at jeg var overbevist om at jeg kom til å dø hvis de ble stort verre, så jeg bestemte meg for å følge legenes råd og ta epidural.

Litt over 19 kom anestesilegen inn for å sette epiduralen. Planen var å sette den mellom to rier, så da jeg akkurat var ferdig med en satte han i gang. Problemet var bare at nå skulle jeg få to veldig tette, og forferdelig vonde rier, så han endte med å måtte sette epiduralen midt i den verste rien. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, det var så ubeskrivelig vondt, og jeg måtte bare sitte der uten å røre meg til legen var ferdig. Men da hadde jeg altså også hatt den verste rien, for epiduralen virket raskt. Frem til nå hadde jeg hatt smertene hovedsakelig i korsryggen, og det var en type smerte som for meg virket fjern fra fødsel, som har med magen å gjøre, så det var en lite konstruktiv smerte. Etter epiduralen kjente jeg derimot ingenting i ryggen lenger, og kjente det nå i magen, men kun som svake mensensmerter. Så jeg angret ikke et sekund på valget jeg tok. Nå klarte jeg å slappe litt av igjen, og det var på tide med litt mat. Det ble Rett i koppen potetmos, nam!

Fødsel2

Du hadde det veldig bra i magen og hadde jevn og fin puls, og nå hadde jeg det egentlig ganske bra igjen også, ettersom smertene hadde avtatt såpass. Jeg var derimot veldig klar på at jeg ikke ønsket så stor dose med epidural at jeg ble helt bedøvet, jeg ville fortsatt kjenne riene slik at jeg kunne jobbe med de, og det fungerte veldig bra. Riene fortsatte å øke litt i styrke, men det var nå på en helt annen måte, dette var en konstruktiv smerte, og den var på ingen måte like intens. Klokken 21 var det på tide å sjekke åpningen igjen, den var nå omtrent 7 cm så dette gikk jo mye raskere enn jeg hadde trodd og sett for meg. Jordmor kjente nå tydelig de små tærne dine der inne, så du var på vei ned. Tenk, nå begynte det virkelig å nærme seg. Nå var det bare tre små cm igjen til utdrivningsfasen. Nå skulle vi snart få møte deg.

Jeg lå lenge i senga, men etter hvert måtte jeg opp å gå litt og la tyngdekraften jobbe, og prekestolen var da god å støtte seg til. Så jeg stod litt der og vrikket med rumpa, mens pappa løp på butikken for å kjøpe sjokolade og iste. Tiden gikk, og riene økte litt og litt i styrke, og da klokken nærmet seg 23 var de ganske vonde igjen.

Fødsel4

Litt etter 23 var det også på tide å sjekke åpning på nytt, og da oppdaget jordmor at navlesnora var på vei ut. Dette var veldig dårlig nytt. Det betød at jeg ikke fikk føde vanlig, nå ble det hastekeisersnitt. Min største frykt. Jordmor tilkalte legen, og rommet fylte seg raskt opp. Jeg ble lagt helt flatt i senga for å unngå at du og navlesnora kom lenger ned og ut. Nå gikk det fra at legene snakket til meg, til at de snakket over meg, for nå måtte ting skje fort. Jeg var livredd og begynte å gråte. Jeg hadde mistet kontrollen fullstendig, og det hele var veldig skremmende. Klokken 23.20 ble jeg trillet avgårde mot operasjons-stua, legene løp i gangene og alt jeg så var lysene i taket mens tårene trillet og jeg var redd for at pappa skulle bli borte for meg og at han ikke skulle få være med inn. Jeg var også kjemperedd for ikke å få være våken, og klarte ikke å slutte å gråte. Pappa fikk heldigvis klær han måtte kle på seg på vei opp så han kunne bli med inn under inngrepet.

Da var jeg spesielt glad for at jeg hadde takket ja til epidural, for nå fikk jeg bare litt ekstra smertestillende for inngrepet. Hvis ikke hadde de måttet legge meg i full narkose, og da hadde jeg nok knekt helt sammen. Jeg følte allerede at jeg var snytt for fødsel, og var veldig lei meg på grunn av dette, så nå var det veldig viktig for meg at jeg fikk være våken og tilstede når de forløste deg slik at jeg kunne se deg og føle deg med en gang. Det gikk ikke lang tid før du var ute, men når jeg lå der føltes det som en hel evighet. De testet flere ganger om jeg var bedøvet nok, men til slutt måtte de bare åpne og få deg ut, og det var så forferdelig vondt og ubehagelig. Det føltes som om de maltrakterte organene mine og virkelig sloss inni magen min. Grusomt. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor noen ønsker keisersnitt. Klarer ikke i min villeste fantasi å forstå det. Klokken 23.43 fortalte de meg at du var ute, men jeg kunne ikke høre deg, du gråt ikke, så jeg ble med en gang kjemperedd for at noe var galt. Men like etterpå kom de bort til meg med deg så jeg fikk se deg og ta på deg, og jeg kjente at jeg var så lettet og utrolig, utrolig lykkelig. Plutselig var smertene helt glemt, og det eneste jeg klarte å tenke på var deg. Endelig var du her, kjære lille Linde <3 

Linde1

De tok deg med ut for å vaske deg, veie deg og kle på deg mens jeg ble sydd sammen igjen. Pappa satt med meg til jeg var ferdig og ble sendt til «oppvåkning», noe som var veldig frustrerende siden jeg jo var våken. Jeg ville jo bare være sammen med deg. Jeg var utrolig lei meg for at jeg gikk glipp av den første tiden sammen med deg. Jeg hadde sett for meg så mange ganger at jeg skulle få deg opp på brystet mitt med en gang og gledet meg sånn til det, så jeg følte virkelig at kroppen min sviktet meg.  Jeg måtte ligge alene i et mørkt rom til klokken var godt over 02 før de kom inn til meg med deg igjen. Heldigvis fikk du være sammen med pappa i mellomtiden, men jeg var så lei meg, og synes fortsatt det er veldig vondt og sårt å tenke på at jeg gikk glipp av den første tiden med deg. Uansett, det viktigste er at alt gikk bra med både deg og meg, og du har gjort oss til de lykkeligste foreldrene i verden. I dag blir du tre uker gammel, og du beriker livet vårt hver eneste dag. Vi elsker deg så ubeskrivelig høyt <3

– Charlotte

Først av alt vil jeg gjerne gratulere alle mødre der ute med morsdagen. I år var denne dagen ekstra spesiell for min del siden jeg nettopp har blitt mor selv. Jeg kan ikke skryte på meg å ha lange erfaringen som mor, men det var veldig stas likevel, og jeg kan se for meg at det bare blir større og større for hvert år.

Morsdag1

Siden morsdag og valentinsdagen falt på samme dag i år fikk jeg godt med oppmerksomhet fra både storehjertet og lillehjertet, og var så heldig å bli vekket til fantastisk frokost på sengen av mine to med både gaver og blomster. 

morsdag2

morsdag3

Etter frokost og stell bestemte vi oss for at det var på tide med en skikkelig trilletur i det fine solværet. Selv om det var litt kaldt var det deilig og friskt, og jeg fikk ordentlig vårfølelse. Nå håper jeg bare at vi kan være ferdige med de verste minusgradene snart, selv om jeg innser at det kanskje kan være for mye å håpe på, vi er jo tross alt bare i midten av februar.

morsdag10

morsdag11

morsdag12

Siden vi har en 10 dager gammel baby var det ikke akkurat aktuelt med noen valentinsdate ute i år, så vi gjorde heller litt stas på oss selv med en litt romantisk middag hjemme. Siden det er en del jeg ikke har kunnet spise i løpet av graviditeten og som jeg har savnet veldig, ble middagen rett og slett til nei-mat som nå har blitt ja-mat igjen.

morsdag9

Håper alle har hatt en kjempefin dag <3

– Charlotte

Linde8

Nå har vi vært en veldig lykkelig liten familie på tre i litt over en uke. Vår lille prinsesse Linde Olivia bestemte seg for å komme til verden torsdag 04 februar klokken 23.43, et drøyt kvarter før termin, så punktlig kan vi kalle henne allerede. Med sine 52 cm og 3650 gram var hun selvfølgelig helt perfekt, og vi er så stolte.

Linde1

Fødselen gikk fint etter omstendighetene, til tross for litt mange uforutsette utfordringer underveis, men alle har det veldig bra og vi er så utrolige lykkelige og forelsket. Vi nyter hver dag sammen med det nye midtpunktet i livet vårt, som er en helt fantastisk snill og tålmodig baby. Vi føler oss så utrolig heldige.

Linde3

Vi fikk reise hjem fra sykehuset mandag 08 februar. Hentesettet vi i utgangspunktet hadde pakket med var dessverre for stort, men vi var så heldige at ei venninne av meg som var innom på barselbesøk hadde strikket en annet sett som passet perfekt.

Linde7

Linde6

– Charlotte

Jeg har ikke så mye annet å gjøre enn å tråle internett om dagen, og så kom jeg over DETTE innlegget fra Casa Kaos (anbefales å leses for å forstå helheten i mitt innlegg), om hvorfor hun føler seg så sliten etter dagens husarbeid, til tross for at mannen mener de deler 50/50.

FOTO5

Jeg tok meg selv i å nikke bekreftende, smile og riste oppgitt på hodet opptil flere ganger mens jeg leste det, fordi jeg kjente meg så utrolig godt igjen. For selv om vi fortsatt har fire dager til gode (i teorien, da. Praksis derimot kan fort bli noe annet) før vi blir foreldre, følte jeg hun hadde mange gode poenger som kunne vært tatt rett ut av min egen hverdag med fordeling av husarbeid.

Av kommentarer å dømme var det veldig mange som mente at Casa Kaos klagde i overkant mye med innlegget sitt. Nå tror jeg på den annen side at hun satte ting litt på spissen for å understreke et poeng, og velger å se humoren i innlegget. Men når det er sagt, ble jeg tvunget til å ofre min egen situasjon en ekstra tanke på bakgrunn av dette innlegget. Er Andreas virkelig så håpløs og halvveis når det kommer til å bidra i hjemmet som den følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest innlegget? I såfall er det jo helt utrolig at jeg holder ut, perfeksjonist som jeg er. Når sant skal sies, så er faktisk mange av beskrivelsene til Casa Kaos akkurat slik det er her hos oss også, uten å overdrive. Men det tok det faktisk ikke lang tid før jeg kunne liste opp en rekke ting Andreas gjør som jeg slipper å ofre en tanke, som gjør at Andreas helt sikkert mange ganger ser på meg som håpløs, og som jeg ærlig kan si at jeg har satt for lite pris på. Vi er jo faktisk to om ting her hjemme, vi har bare hver våre arenaer. Begge kan ikke være like gode eller like engasjert i alt.

For eksempel har vel jeg kun gått ut med søpla to til tre ganger i løpet av de ni månedene vi har bodd i denne leiligheten. Det er jo helt sinnsykt når jeg tenker over det. Jeg tar posen ut av bøtta, knyter den, og plasserer den utenfor døra, uten å ofre den så mye som en tanke til. Og posen, den forsvinner hver gang. Men den gjør det jo ikke av seg selv.

Jeg har jo støv på hjernen, og nå som jeg er gravid er det i alle fall ikke noe bedre. Jeg kan fort finne på å vaske leiligheten fra krok til krok både to og tre ganger i løpet av en uke, og den galskapen forventer jeg på ingen måte at Andreas skal måtte ta del i. Men badet da? Har jeg noen gang vasket doen? Nei, det har jeg jo ikke akkurat gjort. Men den er jo heller ikke akkurat møkkete. Det er bare Andreas som vet at jeg hater å vaske do, så han gjør det uten å mukke.

Når det gjelder klesvask kan jeg faktisk ikke huske forrige gang jeg gjorde det. Det begynner jammen å bli noen år siden. Nå har ikke vi vaskemaskin i leiligheten, kun en veldig uhyggelig vaskekjeller så det er grunnen til at jeg rett og slett ikke «tør» å vaske klær, haha. Men jeg har jo alltid rene klær i skapet, og de vasker seg jo ikke selv.

Jeg kan mye hvis jeg må, men hvis jeg kan slippe gjør jeg gjerne det også. Spesielt i forbindelse med elektronikk og diverse. Alt som har med TV og internett å gjøre er ting jeg aldri trenger å tenke på, det bare funker når jeg trykker på fjernkontrollen. Det er alt jeg trenger å vite. Strømmen må også leses av og sendes inn hver måned. Når gjorde jeg det forrige gang? Aldri. Og når vi snakker om strøm, hvilken strømleverandør har vi egentlig? Jeg har helt ærlig ikke peiling. Men vi har da fortsatt strøm, så noen har jo tydeligvis kontroll på dette hver eneste måned. I tillegg er det han som tar seg av alle kjipe telefonsamtaler i forbindelse med forsikring og telefon, han reparerer det som går i stykker og skifter lyspærer når de går.

Nå bor jo vi i leilighet i blokk, så vi slipper jo selvfølgelig å tenke på ting som gressklipping, snømåking og klipping av hekk. Men jeg kan med rimelig sikkerhet påstå at den dagen vi faktisk må tenke på disse tingene, kommer det ikke til å være jeg som står med ansvaret da heller. Og når vi bestemmer oss for at vi trenger bil tviler jeg på at det er jeg som kommer til å stå for vedlikehold og vask av den.

FOTO6

Så dette er vel egentlig en slags oppklaring til meg selv om at jeg slett ikke er den eneste som løfter en finger her hjemme, men like fullt en beklagelse til deg også, Andreas, for at jeg har tatt de tingene du gjør for gitt. I det store og hele bildet er nok arbeidsoppgavene langt jevnere fordelt enn det inntrykket jeg satt igjen med etter innlegget til Casa Kaos. Ja, det er kanskje slik at visse oppgaver i mange tilfeller faller seg mer naturlig for en kvinne enn en mann i forbindelse med husarbeid. Det må vi bare lære oss å leve med, det er forskjell på oss. I tillegg er det viktig å sette pris på de tingene mennene faktisk gjør da, for de har sine oppgaver de også. Så får det heller være en hyggelig bonus de gangene de tørker smuler av hele kjøkkenbenken i stedet for halve, når de klarer å kaste de døde rosene på stuebordet, eller husker å bytte håndhåndklet på badet innimellom :-)

– Charlotte