Jeg var omtrent 3-4 uker på vei da jeg tok en test og fikk bekreftet at jeg var gravid. Jeg hadde hatt det på følelsen en liten stund, på grunn av små ting. En dag jeg nøs fikk jeg en ubehagelig sammentrekning i det jeg antok måtte være livmoren. Og det samme skjedde hver gang etter dette. I tillegg ble jeg plutselig veldig trøtt, så det var lett å tenke at det var noe på gang.
Da jeg var omtrent 6 uker på vei, kom kvalmen snikende. Overhodet ikke noe store seriøse greier, men nok til at det var ubehagelig de gangene jeg opplevde det. Det kunne være sent på kvelden rundt sengetid at jeg følte jeg ikke klarte å legge meg fordi jeg var så kvalm, eller hvis jeg våknet på natten kunne jeg være så kvalm at jeg måtte sette meg opp, eller stå opp for å spise noe salt for å bli kvitt kvalmen. Rundt uke 9-10 ble jeg derimot helt kvitt denne milde formen for svangerskapskvalme, og har vært heldig siden.
Ultralyd uke 13
Så fort man blir gravid er det veldig lett å lese litt for mye i diverse forum på internett (noe som slett ikke anbefales), og der finnes det stort sett skrekkhistorier og dystre statistikker. De første månedene var jeg overbevist om at jeg kom til å miste, fordi det stod jo på internett at de fleste gjør det. Så jeg turte jo i alle fall ikke å trene, i frykt for å provosere frem en spontanabort. Så vi var på tidlig ultralyd først i uke 6 for å forsikre oss om at det var liv (det eneste vi så var omtrent et bankende hjerte), og så i uke 13 for å forsikre oss om at det fortsatt var liv. Og da fikk vi se at vi venter en liten alien. Jeg ble mye roligere først etter at jeg hadde vært på kontroll hos fastlegen som kunne fortelle at jeg på ingen måte er i noen risikogruppe, og at spontanabort som oftest er kroppens måte å ordne opp i noe som allerede er galt, og i utgangspunktet ikke er noe man kan påvirke. Men det tok altså omtrent tre måneder før jeg var på SATS igjen, men jogging holder jeg meg fortsatt unna. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg gjør det bare ikke.
Jeg var overbevist om at jeg kom til å få lyst på de merkeligste ting i svangerskapet, for det også stod jo på internett at man gjør, så selvfølgelig skulle jeg bare vente på min crazy craving. Men enn så lenge har den uteblitt, hehe. Den største forskjellen jeg merket var at jeg hadde større behov for salt mat, både naturlig salte matretter, men også salt på omtrent alt annet. Dette kom ganske tidlig i svangerskapet og henger fortsatt ved. Ellers har jeg cravet etter leskende frukter, så honningmelon og vannmelon har vært mine beste venner i hele sommer. Dette har avtatt litt nå, men jeg kunne spise en hel melon til kvelds hver dag i ukesvis.
Uke 20
Trøttheten var lenge min tyngste ballast i svangerskapet, hvis man i det hele tatt kan kalle det det. Jeg ble som sagt veldig trøtt allerede i de første ukene, noe som ble tungt i hverdagen. Jeg som hadde problemer med å sovne før to timer etter jeg hadde lagt meg, fikk plutselig behov for å sove en time på sofaen etter jobb hver dag. I tillegg måtte jeg fortsatt legge meg mellom 20-21 hver kveld, da var jeg nemlig oppbrukt, og jeg sovnet så fort hodet traff puta. Det var et helt nytt liv for meg, og jeg rakk jo ikke stort annet enn å sove, jobbe og spise. Det var kjempekjedelig, og kino kunne vi bare glemme, for jeg sovnet der også. Med munnen åpen. Så jeg gledet meg til jeg skulle runde tre måneder, for da kom trøttheten til å avta fikk jeg beskjed om, så jeg ventet tålmodig. Men det skjedde ingenting. Jeg var trøtt som aldri før, og ikke før for et par uker siden merket jeg at den omsider begynte å avta. Nå føler jeg at jeg er litt mer meg selv igjen, og har mer energi og klarer i alle fall å holde meg våken til klokken 22 i det minste.
Og så dere, har vi vel det svangerskapssymptomet som bare blir være jo nærmere fødsel man kommer. I alle fall for min del. Og det er tissetrengtheten. Herregud så lei jeg er av å tisse! Jeg har alltid syntes at å tisse er en kjip ting å bruke tid på, uansett om det er aldri så deilig å late vannet. Men jeg merket at jeg mye oftere måtte tisse etter et par uker bare, og nå er det så hinsides plagsomt at jeg skulle gjort mye for å slippe. Vi snakker bokstavlig talt toalettbesøk hver eneste time, uten unntak. Hvordan skal dette gå når jeg nærmer meg termin og det er enda mer press på blæra? Jeg må kanskje bare sitte på do å bli servert der, for jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal ha tid til å gjøre noe annet enn å tisse om dette tilspisser seg enda mer.
Alt i alt, har jeg hatt en bra første halvdel, og håper at resten av svangerskapet blir det samme. Det er overhodet ikke noe jeg tar som en selvfølge, men enn så lenge lover det godt :-)
– Charlotte