I vår hverdag er det i all hovedsak jeg som står for dagligvarehandlingen. Jeg slutter ofte på jobb opp mot en til tre timer før Andreas, så da blir det naturlig at jeg handler på vei hjem og lager middag til han kommer hjem. Det har gått veldig fint det altså, men det blir jo en del tunge ting mange ganger, og nå som jeg bare blir mer og mer gravid skal jeg jo helst ikke løfte så veldig tungt de neste månedene. Så denne uken har vi valgt å prøve Adams Matkasse for å se om det kan være noe for oss.

Vi har valgt originalkassen i første omgang. Denne er kåret til folkets favoritt, og det lover jo godt. Denne kassen er utviklet for de som har litt mer tid i hverdagen, og som ønsker inspirerende og utfordrende middagsretter.

Adams matkasse blir levert rett på døra, men den kom ganske sent i dag, og ettersom tidsvinduet for levering er mellom 16 og 22 valgte vi å ha annen middag i boks i dag. Nå skal vi derimot spise nystekte boller til kvelds. Nam! Er man gravid, så er man gravid. Ønsker alle ei fin uke :-)

– Charlotte

Det var en veldig fin solskinsdag i slutten av mai, nærmere bestemt onsdag den 27, at jeg bestemte meg for å ta en test. Så jeg gikk innom apoteket etter jobb. Jeg var omtrent en uke på overtid, og jeg følte egentlig at jeg visste det allerede før jeg tok testen så det var ingen bombe at det var positivt resultat. Selv om jeg også selvfølgelig fikk litt sjokk. På et bitte lite sekund endrer jo hele livet seg, og uansett hvor forberedt man er tror jeg en slik nyhet kommer litt brått på de fleste.

Jeg fikk altså en positiv test. Det var ingen supertydelig strek, men jeg tenkte at det var fordi det måtte være ganske tidlig siden det ikke var så alt for lenge siden siste mens, men også at streken var litt svak fordi jeg testet så sent på dagen. Det er jo anbefalt å teste med morgenurinen. Resten av dagen var jeg litt satt ut, og var faktisk veldig glad jeg var alene siden Andreas var på jobb. Da fikk jeg litt orden i hodet mitt selv før jeg skulle bringe nyheten videre. Og så ville jeg jo gjerne overbringe den på en morsom og litt spesiell måte. Så jeg brukte store deler av kvelden min på å finne ut hvordan jeg skulle fortelle han at han skal bli pappa. En slik nyhet fortjener litt ekstra oppmerksomhet, spesielt siden den skal forandre hver eneste dag for resten av livet.

Jeg satt lenge i min lille rosa (jeg så allerede da for meg at jeg skulle bli en jentemamma) boble og var veldig glad, men litt etter litt kom tankene om at «hva hvis det går galt?» Det er jo stor risiko for spontanabort helt frem til uke 12, så jeg følte meg helt tullerusk som turte å glede meg allerede så tidlig og ble plutselig sittende med mange vonde følelser. Og i det øyeblikket var jeg veldig lei for at jeg var alene, da skulle jeg gjort mye for å hatt Andreas ved min side som kunne berolige meg litt.

Dagen etter gikk jeg innom apoteket igjen og kjøpte fire nye tester. Jeg måtte være litt mer sikker. Og sikker, det ble jeg! Den ene testen etter den andre slo mot meg med positivt resultat, men det var da jeg tok den digitale testen til Clearblue med ukeindikator at jeg ble ordentlig overbevist. Der stod det liksom skrevet svart på hvitt, rett foran meg. Nå var det ikke lenger noen tvil. Jeg var gravid. Jeg skulle ha baby. Vi skulle bli en familie <3

– Charlotte

Jeg har alltid vært veldig glad i helt nystekt bakverk, spesielt kanelboller. Forrige helg fikk jeg smake noe som var helt nytt for meg på Espresso House, nemlig kardemommeboller. Det var utrolig godt og en spennende vri som erstatning for kanel, så i går måtte jeg prøve å lage mine egne. Og de var om mulig enda bedre, om det er lov å si!

Siden jeg skulle prøve noe helt nytt safet jeg litt ved å lage noen vanlige kanelknuter i tillegg, slik at lørdagskvelden ikke skulle bli totalvraket selv om kardemommebaksten ble fiasko. Så dersom du liker kanel bedre bruker du bare det, men anbefaler å prøve i alle fall en med kardemomme. NAM ♥

Dette trenger du:

14 dl hvetemel ♥ 2 dl sukker ♥ 1 ts vaniljesukker ♥ 1 ts bakepulver ♥ 50 g våtgjær ♥ 100 g meierismør ♥ 5 dl helmelk ♥ 1 egg ♥ Kardemomme ♥ Perlesukker

Slik gjør du:

Bland alt det tørre. Smelt smør og tilsett melk, varm til blandingen holder 37 grader. Løs ogg gjæren og visp inn egget. Tilsett melkeblandingen i det tørre, og kna til en fast og fin deig. La deigen heve på et lunt sted i 1 time.

Del deigen i to like store deler, og kjevle ut til to like store leiver. Smør godt med romtemperert meierismør utover leivene, og strø et god lag med sukker og kardemomme utover den ene leiven. Legg den andre leiven over med smørlaget ned mot den første leiven. Del så leiven inn i omtrent 2 cm brede strimler. To og to strimler skal sitte sammen, så la det være igjen ca 1,5 cm øverst som du ikke skjærer helt igjennom.

Tvinn strimlene utover til hele strimlen er helt snurret. Deretter vender du strimlene innover mot midten og legger de forsiktig over hverandre som en sløyfe. Endene fester du forsiktig øverst bak der strimlene henger sammen.

Jeg lagde mine litt store, så jeg fikk totalt 9 stykker ut av denne deigen. Lager du strimlene litt smalere får du fort 12 i alle fall. Plasser de med litt mellomrom på et stekebrett. Etterhev knutene i ca 30-45 min, litt avhengig av hvor varmt det er i rommet, og hvor store du vil ha de. Jeg glemte litt av mine, så de ble veldig store, hehe. Penlse knutene forsiktig med egg eller vann, og strø over kardemomme (eventuelt kanel i stedet hvis det er det du har valgt å bruke) og topp med perlesukker.

Stek midt i ovnen på 220 grader i ca 10-12 minutter, avhengig av ovn og hvor godt stekt du liker baksten din :-)

– Charlotte

Jeg var omtrent 3-4 uker på vei da jeg tok en test og fikk bekreftet at jeg var gravid. Jeg hadde hatt det på følelsen en liten stund, på grunn av små ting. En dag jeg nøs fikk jeg en ubehagelig sammentrekning i det jeg antok måtte være livmoren. Og det samme skjedde hver gang etter dette. I tillegg ble jeg plutselig veldig trøtt, så det var lett å tenke at det var noe på gang.

Da jeg var omtrent 6 uker på vei, kom kvalmen snikende. Overhodet ikke noe store seriøse greier, men nok til at det var ubehagelig de gangene jeg opplevde det. Det kunne være sent på kvelden rundt sengetid at jeg følte jeg ikke klarte å legge meg fordi jeg var så kvalm, eller hvis jeg våknet på natten kunne jeg være så kvalm at jeg måtte sette meg opp, eller stå opp for å spise noe salt for å bli kvitt kvalmen. Rundt uke 9-10 ble jeg derimot helt kvitt denne milde formen for svangerskapskvalme, og har vært heldig siden.

Ultralyd uke 13

Så fort man blir gravid er det veldig lett å lese litt for mye i diverse forum på internett (noe som slett ikke anbefales), og der finnes det stort sett skrekkhistorier og dystre statistikker. De første månedene var jeg overbevist om at jeg kom til å miste, fordi det stod jo på internett at de fleste gjør det. Så jeg turte jo i alle fall ikke å trene, i frykt for å provosere frem en spontanabort. Så vi var på tidlig ultralyd først i uke 6 for å forsikre oss om at det var liv (det eneste vi så var omtrent et bankende hjerte), og så i uke 13 for å forsikre oss om at det fortsatt var liv. Og da fikk vi se at vi venter en liten alien. Jeg ble mye roligere først etter at jeg hadde vært på kontroll hos fastlegen som kunne fortelle at jeg på ingen måte er i noen risikogruppe, og at spontanabort som oftest er kroppens måte å ordne opp i noe som allerede er galt, og i utgangspunktet ikke er noe man kan påvirke. Men det tok altså omtrent tre måneder før jeg var på SATS igjen, men jogging holder jeg meg fortsatt unna. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg gjør det bare ikke.

Jeg var overbevist om at jeg kom til å få lyst på de merkeligste ting i svangerskapet, for det også stod jo på internett at man gjør, så selvfølgelig skulle jeg bare vente på min crazy craving. Men enn så lenge har den uteblitt, hehe. Den største forskjellen jeg merket var at jeg hadde større behov for salt mat, både naturlig salte matretter, men også salt på omtrent alt annet. Dette kom ganske tidlig i svangerskapet og henger fortsatt ved. Ellers har jeg cravet etter leskende frukter, så honningmelon og vannmelon har vært mine beste venner i hele sommer. Dette har avtatt litt nå, men jeg kunne spise en hel melon til kvelds hver dag i ukesvis.

Uke 20

Trøttheten var lenge min tyngste ballast i svangerskapet, hvis man i det hele tatt kan kalle det det. Jeg ble som sagt veldig trøtt allerede i de første ukene, noe som ble tungt i hverdagen. Jeg som hadde problemer med å sovne før to timer etter jeg hadde lagt meg, fikk plutselig behov for å sove en time på sofaen etter jobb hver dag. I tillegg måtte jeg fortsatt legge meg mellom 20-21 hver kveld, da var jeg nemlig oppbrukt, og jeg sovnet så fort hodet traff puta. Det var et helt nytt liv for meg, og jeg rakk jo ikke stort annet enn å sove, jobbe og spise. Det var kjempekjedelig, og kino kunne vi bare glemme, for jeg sovnet der også. Med munnen åpen. Så jeg gledet meg til jeg skulle runde tre måneder, for da kom trøttheten til å avta fikk jeg beskjed om, så jeg ventet tålmodig. Men det skjedde ingenting. Jeg var trøtt som aldri før, og ikke før for et par uker siden merket jeg at den omsider begynte å avta. Nå føler jeg at jeg er litt mer meg selv igjen, og har mer energi og klarer i alle fall å holde meg våken til klokken 22 i det minste.

Og så dere, har vi vel det svangerskapssymptomet som bare blir være jo nærmere fødsel man kommer. I alle fall for min del. Og det er tissetrengtheten. Herregud så lei jeg er av å tisse! Jeg har alltid syntes at å tisse er en kjip ting å bruke tid på, uansett om det er aldri så deilig å late vannet. Men jeg merket at jeg mye oftere måtte tisse etter et par uker bare, og nå er det så hinsides plagsomt at jeg skulle gjort mye for å slippe. Vi snakker bokstavlig talt toalettbesøk hver eneste time, uten unntak. Hvordan skal dette gå når jeg nærmer meg termin og det er enda mer press på blæra? Jeg må kanskje bare sitte på do å bli servert der, for jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal ha tid til å gjøre noe annet enn å tisse om dette tilspisser seg enda mer.

Alt i alt, har jeg hatt en bra første halvdel, og håper at resten av svangerskapet blir det samme. Det er overhodet ikke noe jeg tar som en selvfølge, men enn så lenge lover det godt :-)

– Charlotte