Psykisk helse har på mange måte lenge vært et tabubelagt samtaleemne i vårt ”moderne” samfunn. Allerede der kommer ironien tydelig frem. Man skulle tro at det å være åpen om sin psykiske helse skulle bli lettere etter hvert som samfunnet utvikler seg, spesielt med tanke på vårt ”moderne” samfunn her i vesten. Men slik er det altså ikke.

Alle har en psykisk helse. I følge PsykiskHelse.no har så mange som en av fem til enhver tid en psykisk lidelse, og omtrent halvparten av befolkningen vil i løpet av livet oppleve en eller annen form for psykisk lidelse. Med andre ord, det angår veldig, veldig mange av oss, og man er ikke så alene som man kanskje føler seg når man sitter midt oppi det.

I det siste har det blitt rettet et større fokus mot det å skape en lettere åpenhet rundt temaet psykisk helse, og det synes jeg det er veldig viktig å støtte. Jeg har lenge vurdert hvorvidt jeg skulle ta dette steget å være så ærlig, da jeg synes det er viktig å skille mellom personlig og privat på bloggen, og dette temaet er aldeles privat og vondt for meg på mange måter. Men det er for en god sak. Så her kommer mitt bidrag i kampen mot en større åpenhet rundt psykisk helse.

okey to not be okey

For et drøyt år siden gikk familien min igjennom en tung prosess, som har påvirket meg mer og på langt flere måter enn jeg overhodet kunne forestille meg. Situasjonen var preget av noen svært tunge, men nødvendig avgjørelser, og det gikk veldig inn på meg. Det var vondt, og det styrte tankene mine hver eneste dag. Jeg klarte ikke å konsentrere meg, jeg var mye sint og lei meg og jeg fikk ikke sove. Det gikk utover skolen, jobben, det sosiale, og ikke minst kjæresten min som måtte leve med meg hver eneste dag. Det var en påkjenning for forholdet vårt, og det var ikke lett for han. Men han var der for meg hver dag, og gjorde det han kunne for å hjelpe meg. Problemet er bare at når man først er inne i en slik vond sirkel, så er dessverre ikke dette nok.

Det kom til et punkt hvor jeg ikke følte jeg hadde noe å smile for, jeg var deprimert og nedtrykt hele tiden, og var ikke meg selv. Jeg gråt nesten hver dag, jeg hadde ikke lyst til å stå opp, jeg orket ikke tanken på å trene eller være sosial, og det ble vanskelig å gjennomføre selv de enkleste hverdagsgjøremålene som å støvsuge, vaske opp, eller re sengen. TVen og jeg har alltid vært gode venner, men vi ble uatskillelige i denne tiden. Hverdagene ble bare tyngre og tyngre og mørkere og mørkere, og til slutt sa det stopp. Jeg møtte veggen og gikk rett i bakken. Og der ble jeg liggende ganske lenge.

Det passer selvfølgelig aldri med noe slikt, men det passet spesielt dårlig da, jeg skulle jo avslutte utdanningen min og dra i land en knakende god bachelor. Og det skulle jeg gjøre sammen med to fine jenter som overhodet ikke fortjente å dra lasset alene, så jeg klamret meg til det så godt jeg bare kunne. Samtidig så skulle jeg være datter, søster, barnebarn, niese, venninne, deltidsansatt og kjæreste, og jeg strøk med glans i alle disse rollene. Jeg klarte bare ikke, og orket ikke tanken på å være noe som helst for noen når jeg ikke en gang klarte å være til stede for meg selv. Det kom til et punkt hvor jeg ikke lenger klarte å late som om jeg hadde det bra, og det var lettere å isolere seg enn å snakke om det.

not happy inside

Jeg vil oppfordre alle som merker at de ikke har det helt ok psykisk til å søke hjelp med en gang. Ikke vent til det sier stopp. For det gjør det nemlig til slutt, og det er ikke verdt det. Jeg gikk rett utenfor stupet, og jeg angrer hver eneste dag på at jeg ikke trosset dørstokkmila og skaffet meg selv hjelp mye tidligere. Jeg vet det kan være vanskelig, men DU klarer det!

Jeg gjorde det. Jeg ringte legekontoret og fikk time hos fastlegen min på dagen. Å få hjelp er en prosess som noen ganger kan ta litt tid, men man må bare komme i gang. Jeg var heldig og fikk hjelp veldig raskt. Man må bare være 100 % ærlig både med seg selv og med legen, da blir det mye lettere å finne akkurat den hjelpen man trenger. Vi prøvde oss frem, og til slutt fant vi en løsning som passet meg. Jeg fikk hjelp gjennom både medikamenter og terapi, og fikk også noe å sove på.

Endelig kunne jeg legge meg og vite at jeg faktisk kom til å sove i løpet av kort tid, og ikke være våken i fire-fem timer i løpet av natten som jeg tidligere hadde slitt med. Det å snakke med en profesjonell var alfa omega for meg. Det kan være greit å snakke med venner og familie, men det er enda bedre å snakke med noen som faktisk vet hva de snakker om, og som ikke bare kommer med velmenende råd. Det er overhodet ikke noe galt i velmenende råd, men det er ikke alltid like lett å ta de til etterretning. Jeg trengte noen som kunne sette ting i perspektiv for meg, å hjelpe meg å forstå hvorfor jeg satt med de følelsene jeg gjorde, og hva jeg skulle gjøre med nettopp disse følelsene.

Det tok tid før alt begynte å virke ordentlig, men etter hvert merket jeg bedring hver måned. Jeg kjente sakte men sikkert at livsgnisten begynte å komme tilbake, og i dag har jeg det mye bedre enn jeg kan huske at jeg har hatt det noen gang. Jeg setter mer pris på menneskene jeg har rundt meg, jeg gjør en bedre jobb, er mer aktiv, og ikke minst en bedre kjæreste.

happy..

Ambisjonene mine og ønskene for fremtiden forandret seg en del i løpet av hele denne prosessen, og det ble mye tydeligere for meg hva jeg egentlig vil med livet mitt. Jeg er lykkelig og ser veldig lyst på fremtiden, og gleder meg til å se hva den vil bringe for meg.

Ønsker alle ei fin uke, spesielt dere som ikke har det helt perfekt psykisk: det er nemlig lys i tunellen. It´s okey not to be okey, og det blir bedre. Jeg lover!

– Charlotte